9 av 10 gleder seg til jul, sier de på tv. Budskapet er vel at 1 av 10 ikke gleder seg.

Jeg har sett at de nevner det innimellom alle de andre reklameinnslagene som skal booste julehandelen.

Norge er et samfunn med høy selvpålagt etikk og moral. I et intellektuelt og sivilisert samfunn som vårt får vi det inn med morsmelka. Vi er heldige som er født her og bor her.

Og særlig i jula skal dette henge høyt. Vi skal tenke så inderlig på hvor godt vi har det, men samtidig passe på at vi leser «Piken med svovelstikkene», gir pantelappen til Røde Kors og en raus kollekt i kirka.

Jeg synes selv at jula er så fin at den gir meg en slags forsterket uro. Hvordan er det mulig?

Les også Ørjan Greiff Johnsens kommentar: Engler av glass

I utgangspunktet skal ikke disse etiske og moralske normene være mer aktuelle i jula enn ellers i året, men det har blitt så hot å understreke og reflektere i forbindelse med den.

Vi må rettferdiggjøre alle de travle hverdagene uten ettertanke og empati. Skaffe oss et alibi for vanviddet på kjøpesentrene de siste dagene, der vi hvert år gruser rekorder.

90 prosent av oss, minus mørketall, er i større eller mindre grad med på en liten moralsk dekkoperasjon. Det er høytid for to motstridende aktiviteter samtidig; dekadens og humanisme. Er det egentlig et moralsk basketak som foregår?

Opptatt av debatt? Les: Nytt Nav-bygg uten handikap-parkering

Min ungdom ble ikke veldig opprørsk av seg. Jeg har i ettertid tenkt på om jeg med fordel kunne opponert mer. En klok mann sa en gang at det varmeste stedet i helvete er reservert for dem som forholder seg nøytrale i moralske konflikter. Men, om ikke annet, så nektet jeg som 13-åring å gå i kirka på julaften. Det falt ikke i god jord, bokstavelig talt.

– Jorda er ikke mye deilig, sa jeg til foreldrene mine, og ble hjemme. De dro av gårde med ulveskinnspels, eller var det mink?

I de senere årene har jeg vært kirkegjenger selv på julaften. Jeg fikk etter hvert noen gode opplevelser med det, spesielt sammen med faren min.

– Det setter ting i perspektiv, som han sa.

Jorden er ikke spesielt mye deiligere nå, men siden kirken er for alle, skal jeg nok tolke salmen på min måte i år også. I tillegg kan jeg be om tilgivelse for at jeg er der bare da, eller for resten av året når jeg ikke er der.

Jeg klarer ikke helt å gjøre rede for det, men det fineste med jula for meg nå, er at den også er trist. Og det er disse hersens perspektivene som gjør det.

Mer debatt: Sånn er virkeligheten i Gamle Åsvei på Byåsen

I forrige uke var jeg og besøkte faren min på kirkegården. Ja, det var like vondt som det har vært i alle disse fire og et halvt årene, men denne gangen kjente jeg på den korte avstanden mellom savn og sinne.

Det blir til at vi står og småprater litt, mest om livet faktisk. (Det er stort sett jeg som tar meg av pratingen). Jeg rapporterer til han at skihopperne gjør det bra og at vi gleder oss til jul, for det gjør vi jo. Familien samles og så videre. Så begynner jeg å tenke på at han ikke burde ligget der, og at gravstøtten kjennes så kald ut. Dette gnir inn den uendelige store distansen til han.

Sinnet er ikke ofte rasjonelt anlagt.

Verdens beste helsenasjon? Til helsike med helsenasjonen! Nyhetene bugner over med historier om feilmedisinering, og fortvilte folk som får med seg regninger hjem fra sykehus på flere hundre tusen kroner, for livsviktige medisiner. Om skoler som ikke klarer å fange opp utbredt og hjerteskjærende mobbekulturer. Veier og bruer sprekker opp på strekninger hvor liv går tapt. Flere ulv skal skytes i Norge for den er ikke truet i andre land. Vi hedrer IOC som utestenger russerne, og doper vi oss selv kommer vi på Senkveld. Og slik fortsatte vi.

Du verden, vi er flinke til å ha det godt i Norge.

Hør våre kommentatorer og gjest Mats Ramo snakke om Venstre, polititsk krangel og trøndersk kultur

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter