Det er meningsløst å skrive om en helt vanlig søndagstur på ski i Bymarka. Jeg gjør det likevel.
Advarsel til snø- og vinterhatere: Dette skal handle om snø, om glede, om utsikt – og litt til.
Slik værgudene herjer med oss nå til dags, må en slå til når muligheten er der. Sist søndag var det fortsatt vinter i Trondheim.
Godt over halvmeteren med snø, to minusgrader, vindstille, sol. Bedre blir det ikke. Jeg setter kursen mot Bosbergheia. Den lave sola gjør så godt den kan der den karrer seg forbi Storheia og skaper liv i snølandskapet. Småvokst gran og bjørkekratt med pels av rim stikker opp her og der. Knauser og kløfter som virker større og lenger unna enn de er, innbyr til utforskning. Utenfor de oppkjørte sporene blir turen mer enn bevegelse og sanseinntrykk. Hele tiden må jeg ta nye veivalg, jeg må være til stede på en annen måte. Jeg kan knapt tenke meg noe bedre enn å være på ski i nedsnødd villmark.
LES OGSÅ: Om å se lyset i mørket
Snaufjellet rundt Bosbergheia er ikke større enn en drøy kvadratkilometer, men for en bedagelig dypsnøskiløper er det mulig å innbille seg at han er på ensom høyfjellsekspedisjon, i alle fall for en stakket stund. Fra jeg forlater Elgsethytta til jeg en time senere renner ned på utsiden av Storheia, er en avstandsobservert kvinne i rød anorakk og to hvitkledde ryper de eneste tegnene til liv.
LES OGSÅ: Naturen- tivoli eller tempel?
Ganske snart må jeg stoppe og ta av et plagg. Best å følge Nansens råd: Ikke ha på deg mer enn du trenger for å være varm når du går, men ikke gå så fort at du blir svett. Snart er jeg på toppen. Ikke alle er klar over hvor langt en kan se fra Bosbergheia på en klarværsdag. Mot nordvest er Kopparen i Bjugn lett å kjenne igjen. Det firkantede landemerket ligger på kanten av Frohavet, men er likevel bare 50 kilometer unna i luftlinje. Dobbelt så langt mot øst og sørøst er fjellrekka i Meråker og Tydal, med Storsylen på svenskegrensen, også et kjent blikkfang. Ofte skinner disse toppene hvitkledde både før og lenge etter normal vintertid i Bymarka. Mot sørvest er Snota og resten av Trollheimen godt synlig.
Det er mer. Lengst i det fjerne blir det vanskeligere å skjelne de små taggene i horisonten, men faktisk er det mulig å se helt til Snøhetta og nabotoppen Larstinden. Da er vi i et annet fylke, mer enn 130 kilometer unna! Mot nordøst går utsynet like langt, til Skjækerfjella og til Holemsfjellet nord for Snåsavatnet. Du kan med andre ord se ut over så å si hele Trøndelag fra den beskjedne knausen som Bosbergheia jo egentlig er.
Utsikt er rare greier. Fjelltopper som tilsynelatende ligger i en kjede, trenger i virkeligheten ikke å ha noe med hverandre å gjøre. De kan ligge milevis fra hverandre og kan skjule både dalfører og hele kommuner. Der er bra å skaffe seg oversikt, men det finns mer enn det du ser.
LES OGSÅ: En troløs venn svikter igjen
Huff, før snusfornuften og geografitimen tar helt overhånd må jeg komme meg videre. Påkledd etter Nansen-metoden blir det kaldt å stå og myse mot fjerne fjell. Jeg nøyer meg med utsikten over gårdene på Byneset og renner ned på baksiden av heia. Et enslig, nesten nedsnødd skispor forteller at det er andre som også liker dypsnøskiløping og som vet om den fine traseen i etasjen like under toppene. Jeg går under berghammeren, over den lille tjønna jeg ikke vet navnet på og lar det stå til utfor et småbratt myrdrag. Noen ganger er snøen våt og tung og uframkommelig, andre ganger frossen, hard og livsfarlig. Nå er den passe fast, passe myk og pudderlett å styre i.
LES OGSÅ: En snøelskers bekjennelser
For å nyte følelsen av å være til fjells lengst mulig, holder jeg høyden på utsiden av småkollene mellom Bosbergheia og Storheia og får med meg et par ekstra utforkjøringer før jeg sikter mot den kronglete kneika som er starten på «Kortbølgen», en gammeldags, upreparert og ikke alltid oppgått løype som er oppkalt etter myra der det under krigen skal ha vært en radiopeilestasjon. I skråningen her står det tett med store grantrær. De ligner tause, forstenede skikkelser med hvite frakker. Tidløs og uforbeholden ro. På en frossen desemberdag blir de en del av illusjonen om det uforanderlige vinterlandskapet.
En vanlig skitur og noen korte øyeblikk med medisin mot jaget, motløsheten – og snøsmeltingen. Kanskje er det til og med håp om en hvit jul?
LES OGSÅ: Her finner du ut hvilke topper du ser