Mandag begynner det nye året. Ohoi! Men hva heter 2018?
Heter? 2016 var det internasjonale året for belgfrukter. Og i 2017 valgte FN bærekraftig turisme som formål. Ikke et ondt ord om belgfrukter, erter eller FN, men det tar liksom ikke helt av. Og det er jammen bra. Det får andre gjøre. Og det gjør de.
Og hva gir FN oss for 2018? Det internasjonale året for persille og andre krydderurter? FNs år for høflighet og folkeskikk? Kanskje det internasjonale året for analoge klokker. For tiden går.
Jeg finner ikke neste år og leter villmann på nett.
Dagligdags å bli befølt på puppene
Jo, nasjonalt har kulturministeren erklært 2018 som «Musikkorpsenes år». Her blir det tut og kjør. I Trøndelag får vi året for å sage ned skilt. Og forhåpentligvis oppblomstring av nye? Og Aasmund Olavsson Vinjes 200 årsjubileum skal feires sammen med Paradise Hotel som fyller ti. Om du ikke likte feiringa av Martin Luther, så kom til paradiset med babes og partygutter.
Men hva med FN? Har United Nations gitt opp? Det er i hvert fall dårlig «taima», for globalt spilles det maracas med atomvåpen og vår regjering stemmer i med triangel. Hurra for korps!
Så vi trenger et år, kjære FN, et bra år.
Jeg husker barneåret i 1979, det var stas – jeg var jo barn da.
- Måtte advare unge kvinner mot klåfingret partifelle
Noen eldre mannlige leger tyr til seksuell trakassering som maktmiddel
Så jeg spør en venn – en ordentlig Tarzan i den digitale jungel.
FN har sagt om 2018:
– Ingenting.
De har tatt et friår.
Derimot er 2019 erklært som det internasjonale året for utrydningstruede språk. Oh Lord! Eller GUD! Odin?
Men 2018 står der blank og uten noe formål fra FNs side.
Jeg tror med dette at FN har erklært 2018 for det internasjonale året for «Nå er det ganske mye å tenke på her. Vi tror mye er opp til dere.»
I korthet: «Finn på nåkka sjøl.»
Og det er kanskje lurt, for det har ikke vært belgfrukter og bærekraft som har prega de siste årene. Tvert om, de siste årene har vært internasjonale år for overraskelser og hellvett. Sjokkvalg og hakeslipp. Ingen kunne forutse dette, sa de som hadde spådd.
Og så i høst: nok en – SURPRISE! #Metoo-kampanjen. For 2017 ble året der hestpeisene fikk peisingen. Et uventa skifte i kulturen. «Ja, julebordene i år har vært uten den vanlige tafsinga, for alle tenker på det», sier ei jeg kjenner i serveringsbransjen.
Så nettet og sosiale media kan altså også brukes til at de maktesløse finner hverandre og river opp i gammel ukultur?
Men siden FN har sagt ingenting om 2018, så har jeg spurt litt rundt: Her er fem ønsker fra et ikke-representativt utvalg:
1. «Det internasjonale året for fakta». Vær så snill!
2. Kunne tenke meg et ekstra år med Tråante.
3. «Det internasjonale året for å bruke skriftspråket igjen», istedenfor å tapetsere meldinger med tomler, hieroglyfer og flamencodanserinner. Skriv bokstaver, for jeg skjønner ingenting lenger.
4. «Det internasjonale året for å fortsette samtalen om folkeskikk for alle kjønn.»
Les også: "Noen av mine regissørkolleger holdt på med å klå på unge kvinner og ligge med dem"
5. Jeg ønsker «Det internasjonale året for å ikke gå læsåræpa»
- Hæ?
- «Læsåræpa» er et ord fra Nordmøre som uttrykker at man ikke skal gå tomhendt for eksempel fra stue til kjøkken. Man skal alltid bære med seg kopper og kar. Og det her burde gjelde for all reising, frakt og transport - også globalt.
- Er «læsåræpa» et utrydningstrua ord?
- «Det e mæsta bærre e så bruka det.»
- Så da ønsker vi oss et internasjonalt år for gjenoppliving av nordmørsk dialekt.
Og det kommer i 2019. Imens er det ganske mye opp til oss sjøl.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter