Og det var temmelig mørkt, da jeg støtte på det gamle året oppe ved Sinsenkrysset.

Til jul fikk jeg ei klokke med innebygd puls-, aktivitets- og antall brente kalorier-måler. Ja, du leste riktig. Hadde jeg i et svakt øyeblikk ønsket meg dette? Jeg husker ikke, det er bortenfor min fatteevne at det går an å være så svak.

LES OGSÅ: Det eneste som kan redde oss er at regjeringen blir verre

Og det er også hele 2017. Altså bortenfor min fatteevne.

Da jeg andre nyttårsdag – i ren desperasjon over egen julefedme og selvpåført press om å bruke den avanserte klokka for aller første gang – la ut på hålka i retning Sinsenkrysset i Oslo, slo det meg at hele året hadde vært fryktelig mørkt.

Ja, så mørkt, faktisk, at jeg fikk frysninger. Det kunne ikke bare tilskrives det kalde været eller det meget lave joggetempoet, men også at jeg hadde glemt refleks. Samt det faktum at 2017 var et mørkt år, nevnte jeg det?

Dessuten var det som om den nye klokka ikke virket.

LES OGSÅ: Alle blir gubber til slutt

Pulsmåleren viste bare to hvite, horisontale streker. De blinket i ujevn takt, men ga meg ingen indikasjon på hvordan det sto til, rent kroppslig. Jeg tok det som et dårlig tegn.

Et stykke forbi Sinsen T-banestasjon, der lyden av den store trafikkmaskina begynte å velte imot meg, måtte jeg konkludere med at jeg knapt var i live.

Men så jeg lyset? Nei, bare darkness. Det dunket i tinningen, kakofonien fra biler og busser og trailere og lastevogner begynte å ligne et siste, langtrukkent raut fra året som forsvant. Og som et spøkelse uten merkbar hjerteaktivitet kunne jeg bare løpe rett inn i det.

LES OGSÅ: Overdose Brox, her er motgiften

Her er glimt av hva jeg skimtet, da jeg nok en gang forvillet meg gjennom 2017:

En mann ved navn Halvor, som brølte veldig mye da han vant finalen i «Farmen». Noen forskrudde psykopater som drepte mennesker på en popkonsert i Manchester. En VG-sak med tittelen «Professor: Så lett blir du kvitt magefettet», liggende på lur bak pluss.

En kulturminister som snakket om dusjing etter gymtimen, sittende på en veranda ved en gård i ei skrent sør for Trondheim. Donald Trump, som ga islamofobe rasister litt positiv oppmerksomhet på Twitter og ødela det aller meste, usikker på helt konkret hva, men alt virket i hvert fall fullstendig ødelagt. Rosenborg, som i noen få dager gledet seg til fotballkos i Dubai, der kvinner og homofile knapt kan se på en ball før de blir steinet eller noe.

Hege Storhaug, som ville ta bilder av tilfeldige muslimer på gata for å dokumentere tilfeldige muslimer på gata og deretter ble belønnet med 1,8 millioner kroner for svært viktig integreringsarbeid. Orkaner og ekstremvær over hele fjøla, hele kloden, etterfulgt av forståsegpåer-poster fra selvrettferdige klimafornektere på Facebook. Og Hege Storhaug, en gang til!

På dette tidspunktet trodde jeg at enden var nær, at det var over, men dessverre tok jeg feil:

Plutselig dukket Hanne Nabintu Herland og Hans-Erik Dyvik Husby opp i langdryge intervjusekvenser, der de fremstilte seg selv som kritiske tenkere, ikke klin kokos konspirasjonsteoretikere – jeg kjente det dunke i tinningen. En amerikansk general på Værnes sa at soldatene måtte forberede seg på en «big-ass» krig, det virket trygt og fint. Nazister marsjerte i gatene og det var feil å mene at det var litt rart fordi ytringsfrihet og en gubbe sto og ropte i hjørnet av sitt eget ekkokammer: Nå har metoo jaggu gått for langt!

Vel hjemme var jeg helt utslitt. Det var ikke joggeturen, men 2017 som hadde satt spor: I speilet este fedmen mot meg, det dunket fortsatt i tinningen. Men var det ikke faktisk kjøtt og blod, begge deler? Året hadde ikke tatt fullstendig knekken på meg, tenkte jeg. Jeg var ikke et spøkelse.

Og da jeg tittet ned på håndleddet, så jeg at det også var liv i den avanserte klokka: «Tue 02.01.18. 18:22», sto det. Den viste dato og tid! Basisfunksjonene virket! Og tida beveget seg til alt overmål i riktig retning. Akkurat da syntes jeg faktisk det var en veldig fin julegave, jeg.

Sånn tross alt.