Seksuell trakassering er ikke god folkeskikk, og kan – og bør – føre til moralsk fordømmelse, men dette skjer uten rettssikkerhet for den som rammes.
I 2017 fikk vi #metoo-kampanjen, som viser at en del menn ikke kan oppføre seg. En jurist tenker naturligvis straks på juss, selv om det åpenbart er andre sider som for de fleste er mer interessante.
Reaksjoner på seksuell trakassering kan gå i tre spor: straffesporet, moralsporet og varslersporet.
LES OGSÅ: Sentrum brister
Først jussen. Jurister og lovgivere har stor tro på at lovregler og straff er oppdragende. Ved å lese loven (noe de færreste riktignok gjør), og lese om dommer for det ene og andre i Adressa (noe kanskje flere gjør), er tanken at folk flest skal forstå hva som er straffbart og derfor avstå fra slike handlinger. Pussig nok slår ikke dette alltid til, det viser seg at andre drivkrefter enn lover og dommer styrer manges adferd.
LES OGSÅ: Hva nå, stakkarslige karer
Mye av det som for tiden beskrives av uønsket adferd er straffbart. Hvis man (og «man» er stort sett en kvinne) blir voldtatt, klådd på, trakassert, mobbet eller truet, så har straffeloven utmerkede paragrafer som slår knusende ned på dette. Det er faktisk straffbart å hale fram tissefanten, legge en lanke på en pupp eller grabbe «pussyen» når damen ikke har samtykket. Nå bør menn, uansett loven, avstå fra slikt; dette er ifølge eksperter på området ikke gode sjekketriks.
Opptatt av debatt? Les: Kjære julebordsgjest; servitører, resepsjonister, kokker og renholdere er ikke på menyen
Det som ikke er straffbart, er mangel på alminnelig folkeskikk. Folkeskikk er et godt ord, det handler om hva som er god skikk mellom folk, om hvordan vi opptrer overfor andre. Folkeskikk er noe man lærer best i samhandling med andre, og det er vel de korrektiver som skjer i sosial samhandling som bør være sentrale i å utvikle den enkeltes folkeskikk. Men det forutsetter at korrektiver faktisk gis, av den som rammes eller av andre. Og er du en uerfaren 19-åring, er det ikke lett å korrigere en erfaren, voksen autoritetsperson. Seksuell trakassering er ikke god folkeskikk, og kan – og bør – føre til moralsk fordømmelse, men dette skjer uten rettssikkerhet for den som rammes.
Flere forhold gjør en krenkelse mer eller mindre alvorlig. I straffesaker er vi opptatt av grovheten; det er forskjell på å voldta, vifte med «snøtten» eller stikke en alkoholmarinert tunge ubedt inn i en fremmed munn. Men når det gjelder den moralske fordømmelsen kommer også andre ting inn: en krenkelse blir verre jo større ulikhet det er mellom de to involverte i alder, posisjon og makt. Og også situasjonen har betydning, krenkelsen blir naturlig nok større når ting skjer i en setting der man hadde regnet med å få ha puppene sine for seg selv. Det er mange grunner til at slikt ikke anmeldes til politiet. Ofte er dette ord mot ord, blir jeg trodd? Er det alvorlig nok? Er det ikke bedre å prøve å glemme det?
Derfor har vi varslingssystemet, som gjør at uønsket oppførsel kan behandles internt i en organisasjon i samsvar med et regelverk. Så får organisasjonen bestemme hva følgen skal bli for den trakasserende. Men så veldig intern blir ikke behandlingen når opplagskåte medier lukter politikerblod, og folk i organisasjonen lekker som siler.
Ulempen er at man går glipp av den prosessen vi har i etterforskning og straffesaker, hvor en ryddig fact-finding og begge parters rettssikkerhet står sentralt. Dessuten har vi nøytrale dommere som vurderer saker objektivt uten politisk eller personlig egeninteresse, og anonyme vitner har vi ikke i domstolene. Dommere er dessuten uten interesse i dommenes opplagstall.
Mer debatt: Mange reklamer er så frastøtende at man skrur ned lyden og bygger opp hat
Når jeg sier at «man» går glipp av rettssaksprosessen gjelder ikke det bare de involverte, men også oss andre. Livet har lært meg at jeg som dommer ikke kan avgjøre en sak ut fra hva media publiserer; jeg vil se bevisene og høre forklaringene før jeg tar stilling. Men jeg er ikke dommer i Giske-saken, og detaljene her vil jeg for min del vil helst slippe å høre om; det er noe med å slå ut en vegg mellom det private og offentligheten som jeg synes er slitsomt å måtte være vitne til. Men #metoo-kampanjen kan gjøre det lover og dommer tydeligvis ikke har klart: å formidle at menn bør oppføre seg skikkelig, og at det kan ha alvorlige konsekvenser om man ikke gjør det.
permitor@hotmail.com