Det rødgrønne fyrtårnet i Trondheim lyser ikke lenger. Ingen ser i dag til Trondheim som et eksempel på rødgrønn storbypolitikk å skryte av.
Forrige uke ble det kjent at SV er på vei ut av sjupartisamarbeidet i Trondheim. Når SV forsøker å blankpusse sine saker mot kommunevalget i 2019, er det et forsøk på å sette Ap under press, tvinge dem mot venstre og gjenreise den politiske kraften som feiet inn over Trondheim i 2003.
Ap i Trondheim har opprinnelig stått lengre til venstre i politikken enn Ap nasjonalt. Da Rita Ottervik ble ordfører i 2003, var det SVs fremgang som sørget for at det rødgrønne utstillingsvinduet kom på plass. Godt hjulpet av SVs økte oppslutning og en politisk allianse med fagbevegelsen i Trondheim, var det mulig å vippe Høyre fra ordførerstolen etter 13 år med Marvin Wiseth og Anne Kathrine Slungård fra 1990 til 2003.
LES KOMMENTAREN: SV velger nødutgangen
Ap, SV, MDG og Sp slo seg sammen for å styre byen i en rødere retning. Trønderske politikere på venstresiden liker å kalle dette starten også på et nasjonalt, rødgrønt samarbeid som førte til dannelsen av den rødgrønne regjeringen etter valget i 2005. Trondheim ble den første kommunen i landet som oppnådde full barnehagedekning. Gamle skoler ble pusset opp, og statsminister Jens Stoltenberg pekte stadig mot Trondheim og skrøt av Rita Otterviks rødgrønne utstillingsvindu. Trondheim fikk en stemme i den nasjonale debatten. Løsningene som ble lansert her, ble lagt merke til blant politikere på venstresiden over hele landet.
I dag ser vi ikke ledende politikere i Ap vise til Trondheim som et eksempel til etterfølgelse. Det er Oslo og byrådsleder Raymond Johansens prosjekt som har overtatt den rollen.
Da Miljøpakken kom på plass i 2009, åpnet den for et stemningsskifte i rådhuset. Tanken om en bredere samarbeidsavtale tok form. Etter valget i 2011 ble KrF tatt inn i varmen, og fire år etterpå kom også Venstre med i samarbeidet. Dermed endte man opp med en situasjon der sju av de ti partiene i bystyret samarbeider, mens Høyre, Frp og Rødt utgjør opposisjonen på hver sin side av koalisjonen.
Sjupartialliansen i Trondheim var et forsøk på å isolere Høyre og Frp og bygge en bred plattform med sentrum i politikken. Ap øynet muligheten for et permanent skifte nasjonalt og satset på at KrF også skulle bytte side i rikspolitikken. Venstre i Trondheim, som står mye nærmere Ap enn partiledelsen gjør, la til side alle forslag om private løsninger i offentlig sektor for å sikre seg en plass ved maktens bord. Men verken KrF eller Venstre lot seg overtale til å skifte side i rikspolitikken, og Trondheim ble sittende med en politisk allianse man nå sliter med å holde samlet.
Koalisjonen har ført til at det rødgrønne prosjektet ble vannet ut. Fyrtårnet lyser ikke lenger. Fra å være en kommune som gikk i front med ambisiøse politiske mål og klare prioriteringer på eldre og skole, ble hverdagen i rådhuset preget av drift og til tider maktkamp.
LES KOMMENTAREN: Nå virker Aps problemer bunnløse
Så fikk SV nok. Nå skal partiet markere seg til venstre for Ap og koalisjonen. Strategien vil være å dyrke sine egne vinnersaker frem mot 2019. Mer vekt på bekjempelse av sosial ulikhet, økt politisk styring av byutviklingen og kravet om bybane, vil trolig være saker der SV skal markere avstand til Ap og de andre i samarbeidet. I det rødgrønne grunnfjellet applauderes det ikke over at KrF og Venstre sitter ved Otterviks bord. Selv om de røde klutene om privatisering og konkurranseutsetting er lagt bort, ønsker fortsatt mange seg tilbake tiden etter 2003, da det rødgrønne fyrtårnet lyste klarere. Det er grunn til å tro at mange på venstresiden har store forventninger til et SV som forsøker å presse Ap tilbake til utgangspunktet for samarbeidet og bygge det videre derfra. Slikt kan det blir stemmer av ved valget.
Og midt oppi alle lokale forhold dukker en ny mørk sky opp på den rødgrønne himmelen. Ap rives av intern uro, maktkamp og håndteringen og Giske-saken. Trønder-Ap er svekket, og partiet faller som en stein på målingene. I 2015 fikk Ap 41,5 prosent av stemmene i Trondheim. Det er vanskelig å se at Aps fallende kurve ikke skal ramme Ap-bastionen i trønderhovedstaden også.
Disse to kvinnene får en helt avgjørende rolle for at Ap skal ta makta tilbake
Med et Ap i Trondheim under 30 prosent kan mye skje. Vil Sp hoppe over til borgerlig side og søke innflytelse der? Vil KrF og Venstre søke makt i en ny sentrum-høyre konstellasjon som kan oppstå etter et svekket Ap i 2019? Vil SV og Ap samlet bli store nok til å beholde flertallet og ordføreren de har hatt siden 2003?
Det er lenge til høsten 2019 og kommunevalg. I mellomtiden skal seks partier styre byen. Det kan bety at KrF, MDG og Venstre vil få mer innflytelse og kan innkassere politiske seire som SV står på utsiden av. En SV-exit kan dermed bety at disse partiene styrker sine aksjer blant velgerne. Også i Ap vil diskusjonen om retningsvalg og samarbeid komme på bordet etter at SV har yppet seg.
Trondheimspolitikken kan med SVs brudd skape ny dynamikk. Et fyrtårn som har sluttet å lyse kan imidlertid føre til at mange grunnstøter.
LES FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER HER
Hør Adresseavisens kommentatorer og sjefredaktør i Trønder-Avisa, John Arne Moen, diskutere Trøndelag, Ap og #metoo-saker i podkasten «OmAdressert»