Polen utfordrer EU og Unesco ved å fortsette hogsten i Europas siste urskog. Konflikten er ikke ulik naturkamper her hjemme.

Når motorsagene går løs på de gamle trærne i den «hellige» urskogen Bialowieza på grensen mellom Polen og Hviterussland, skaper det overskrifter og sjokkartede protester internasjonalt. Lokale aksjonister lenker seg fast for å stoppe maskinene. Hogsten er blitt en del av den politiske maktkampen i Polen og én av flere ingredienser i den pågående konflikten mellom den nasjonalkonservative regjeringen og EU.

Da hjelper det ikke at EU-domstolen har lagt ned forbud mot fortsatt hogst, og at skogen står på Unescos verdensarvliste. Tvert om, regjeringen vil ha seg frabedt innblanding fra utenforstående, til tross for at landet årlig mottar 100 milliarder euro i støtte. Bialowieza er et helt unikt skogsområde som har overlevd takket være at konger, tsarer og andre fyrster ville sikre seg eksklusive jaktområder. Et velkjent uttrykk i Polen sier at «den som styrer Bialowieza, styrer også landet». Ikke rart at regjeringen ignorerer protestene.

Les også denne kommentaren av Stein Arne Sæther: Et siste farvel med Storheia

Totalt er skogen på 1400 kvadratkilometer. Knapt halvparten ligger i Polen og utgjør et område på størrelse med Hitra. Deler av området er nasjonalpark og tiltrekker seg mange turister. Selv om skogen gjennom årene, særlig i krigstid, har vært utsatt for mange inngrep, regnes den som siste rest av det som en gang var en europeisk urskog. Dyre- og plantelivet er svært rikt. Selve symbolarten er visenten, en bison som opprinnelig levde over det meste av Europa.

Polens miljøminister, Jan Szyszko, forsvarer hogsten med at det er nødvendig å hugge trær som er angrepet av barkbiller for å hindre ytterligere spredning. Man er også redd for at døde trær skal falle ned på folk som besøker parken, og at de kan føre til at en brann lettere sprer seg. Trær som råtner, er sløsing med verdier.

Økologene, og EU-kommisjonen, ser derimot døde trær som en naturlig del av skogen og en forutsetning for samspillet mellom «småkryp», planter, dyr og fugler. I et vernet område er det nettopp dette som er poenget med å beskytte skogen.

Les også: Er det så farlig, sukkes det, vi har da så mye natur

Striden om hogsten i Bialowieza har alle kjennetegn til en klassisk naturkamp: Aksjonister («økoterrorister» i Polen) mot myndigheter, etablert forskning mot «alternativ» forskning, biologer mot skogbrukere, natur mot næring. Alt blandet i en politisert og medieeksponert saus der internasjonale forpliktelser er lite verd.

Mye av dette ligner konfliktene vi har og har hatt i Norge om vann- og vindkraft, oppdrett, rovdyr, skog, våtmark og truede arter.

Også her er sårbare naturmiljøer under press. Også her blir uavhengig naturforskning utfordret av smalere, næringsfinansierte forskningsmiljøer. Også her går ofte politikk foran kunnskap. Også her er til og med etablerte verneområder truet av inngrep.

Også her har vi delte meninger om skog. Den optimale skogen for kommersiell avvirkning er en «plantasje» som kan sammenlignes med en kornåker. Når like store trær står tett i tett, kan hogstmaskinen gjøre jobben like effektivt som skurtreskeren i kornåkeren. Skogbunnen er nesten uten liv.

Les også: Utrydder vi planter og dyr, rammer vi oss selv

En naturskog består av flere slag unge, gamle og døde trær med rik vegetasjon i bunnen. Den fornyer seg selv og er leveområde for et yrende liv av insekter, fugler og dyr, mange av dem er avhengig av slik skog for å overleve.

Når det gjelder naturmangfold, er de to skogstypene så ulike som natt og dag. En stor del av skogen i Norge er en mellomting mellom disse ytterpunktene og gir muligheter for både skogsdrift, friluftsliv og et nokså variert dyre- og planteliv. Beskrivelsen illustrerer likevel hvorfor det ofte blir konflikt mellom næring og vern.

Ingen mener at all skog skal stå i fred, og de fleste er enige om at vi skal ha en levedyktig skogbruksnæring. Vern av skog har økt betydelig de siste årene, før jul ble flere nye områder vernet, men fortsatt er det langt igjen til Stortingets mål om å verne ti prosent av skogarealet, og fortsatt er viktige skogstyper dårlig representert.

I dag er tre-fire prosent vernet, mest i uproduktive områder. For å unngå konflikt, vil dagens regjering bare satse på frivillighet og vern av statlig skog. Det spørs om det er godt nok.

Hør våre kommentatorer snakke om sex, #metoo, ny regjering, kulturpolitikk og campus

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Polakkene hogger i Bialowieza, urskogen der visenten, den europeiske bisonen, lever.