Armen min var sykt vond og smertene kom så akutt som om jeg hadde kjørt snowboard og «kræsja». Selv foreslo jeg snarlig amputasjon. Men legen ville prøve betennelsesdempende først.
«Slik er det å få armen utav ledd» – kunne vi lese i avisa her om dagen om Torgeir Bergrem, snowboarder og OL-håp. Lyden når sener og bånd slites av og følelsen du får når armen du bøyer går gal vei, – fikk meg til å miste fargen i ansiktet og bli sittende urørlig en god stund før jeg orket å reise meg igjen. Var det mulig at jeg hadde fått det samme som Torgeir Bergrem? Armen min var sykt vond og smertene var kommet akutt som om jeg hadde kjørt snowboard og «kræsja». Uten egentlig å kunne huske at jeg hadde kjørt snowboard. Noen gang.
LES OGSÅ: Ingen sult i paradis
I over to uker nå har jeg levd med dette livløse vedhenget. Armen er ubrukelig. Som en død grein drasser jeg den med meg. Den lystrer ikke. Når hjernen sier «opp» så svarer armen helt enkelt ikke. Helt død kan den dog ikke være for den er så inni granskauen vond at flere ganger om dagen må jeg kikke ned og se om den er på vei til å løsne fra overkroppen eller i det minste står i feil vinkel. Ved den minste bevegelse kjennes det ut som om hele knivsamlinga på kjøkkenet i samlet tropp har angrepet armene. Nettene er verst. Uansett stilling, så er det som om 1. verdenskrig utspiller seg på overarmen. Mens underarmen er beleiret av soldater med tungt artilleri, -klar til å gå inn i krigssonen med nye skyts.
LES OGSÅ: Fraværsgrensa tvinger skulkerne på skolen
Det var bare å komme seg av gårde til legekontoret. «Akutt bursitt», sa doktoren. Og visstnok det mest smertefulle et menneske kan oppleve hva gjelder vondt i skuldra, – lærer jeg etter et lett googlesøk. Det at mine smerter er objektivt rangert så høyt hjelper litt. «Hold den mest mulig i ro og spis smertestillende», var rådet jeg fikk. Samt resept på en hel masse som skulle gjøre livet mitt levelig den neste uken. Selv foreslo jeg snarlig amputasjon. Men legen ville prøve betennelsesdempende først.
Diagnosen må legges fram for familien. De er spent på hvor lenge mor har igjen. De har jo fått med seg at mor er i sterke smerter og kan verken tulles med, ries på eller knytte skolisser. Aller minst sine egne. Når mor ikke kan knytte egne sko, ikke får på seg bh`n og heller ikke rekker opp til sine egne øyenbryn og må vise seg i all offentlighet uten, – så skjønner alle at mor er alvorlig syk. Og ikke minst ugjenkjennelig.
LES OGSÅ: Mangfold forutsetter deltakelse
Så kommer jeg hjem fra legekontoret. Uten bryst og øyenbryn. Med løse lisser og livløs arm. Den lille familien setter seg ned og forventer det verste. Det er best å bare hoppe i det. «Jeg har bursitt», lyder det fra den hardt rammede pasienten. Som for ordens skyld uttales «bursjitt». Storebror gjør store øyne og tror mor i tillegg til alt det andre også er rammet av alvorlig diarrè. Far i huset, som på ingen måte har lest sin helse-ABC, tror bursitt er et religiøst plagg og er redd sykdommen også har spredd seg til hjernen.
Når jeg forklarer at bursitt er betennelse i slimposen blir Lillemor stor i øynene. «Har du slim, mamma? I skuldra? Kossen farge e det? E det et bra slim? Kan æ åsså få en sånt slim? Fikk du slimposen hos doktor`n? Kan æ også få burschjitt? Pliiiis..» … «Vennen min, du har allerede slimpose. Mange faktisk. Men de er fryktelig vanskelig å leke med. Ikke prøv på det. De er ikke gøy i det hele tatt. Og slimposen min skal du holde deg langt unna!»
I min aller mørkeste time her forleden natt forærte jeg faktisk Gud den vonde armen min og har overlatt helbredelsen til Ham. Men litt kreativ egeninnsats kan man vel selv bidra med i helings-prosessen. Det døende lem som mest henger og dingler har derfor nå fått omslag med kålblader. Som visstnok skal virke betennelsesdempende. For øvrig har en skulder dekket med kål ingen positiv virkning på det sosiale liv. For mor lukter kontinuerlig promp og storebror er på ingen måte overbevist om at «bursitt» likevel ikke er en tarmsykdom.
Kjære Torgeir Bergrem. Jeg håper du blir fort bra i armen din. At alt gror på plass og at armer og bein peker i riktig retning før du skal til OL. Men du skal vite det, – at når det kommer til SMERTE, – så håper jeg virkelig at slimposen din er intakt. Når jeg tenker på at jeg har større smerter enn et OL-håp med avrevne sener og armen utav ledd, – så føler jeg meg litt uovervinnelig. Litt som en utøver som skal til OL.
Kanskje kan jeg, – som Ole Einar Bjørndalen, snakke litt pent med Den internasjonale olympiske komité og spørre om friplass? Til Pyeongchang. For om jeg er dårlig i halfpipen så må vel akutt bursitt være verdt noe?