Trøndelag har mistet en av sine mest unike musikere. Asmund Bjørken var så allsidig at han var i en klasse for seg.
Det første som slår meg når Asmund Bjørken er borte, er at han var en musikertype som skilte seg ut på alle vis. Han var en mester både i gammeldans og jazz, to sjangre som befinner seg på hver sin ende av skalaen.
LES OGSÅ: Grunnfjellet i trøndersk musikk er borte
Han var folkelig, humoristisk og mer omgjengelig enn de fleste – samtidig som han spilte musikk mange mente var forbeholdt eliten. Folkemusikk og gammeldans fikk han inn med morsmelka, men da han som guttunge fikk tak i en saksofon og begynte å spille jazz hjemme på gården i Verdal, ble han jaget ut i fjøset.
Han spilte ikke den mest tilgjengelige formen for jazz, swing og tradjazz, som var tidens popmusikk da han var ung. Bjørken interesserte seg tidlig for be bop, en sjanger som revolusjonerte musikken og brøt med det meste.
SE OGSÅ BILDEGALLERI: Asmund Bjørken gjennom flere tiår
I boka «Jazz ved Nidelven», der Jan Ditlev Hansen tar for seg hele Trondheims jazz-historie, forteller Bjørken om hvordan han ble jaget ut i fjøset da jazzen tok ham. I boka nevner Bjørken noen av sine favoritter; Phil Woods, som han kjente personlig og spilte sammen med, Sonny Stitt, Cannonball Adderley og den største av dem alle, Charlie Parker.
Når en bondesønn i Verdal øvde på Charlie Parker-låter, er det ikke rart han måtte holde seg i fjøset. Bondesønner i Verdal skulle interessere seg for helt andre saker enn slikt ubegripelig bråk.
LES OGSÅ: I fjor fikk han dederspris som gammeldansmusiker
Det uvanlige med Asmund Bjørken var at han både var en spellemann og trekkspiller som alle likte – og en musikalsk avantgardist. Da han og kollegene begynte å spille be bop på scener omkring i Trondheim på 50-tallet, oppsto det skarp uenighet mellom tilhengerne av Bjørken og modernistene og de som foretrakk eldre jazz.
Men Asmund Bjørken var en så omgjengelig person at han ble tilgitt. Han spilte alltid med en smittende musikkglede, og folk flokket seg rundt ham.
Han ble en krumtapp i jazzmiljøet i Trondheim og har sin del av æren for at dette miljøet i dag er anerkjent over hele verden. Sammen med folk som Kalle Holst og Kjell Johansen, senere også de yngre Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg, sto han i sentrum for et inkluderende miljø som la grunnlaget for at nye generasjoner jazzmusikere kunne blomstre på Jazzlinja. Arven etter Asmund; godt samhold og lun humor, preger jazzmiljøet i Trondheim også i dag.
Jeg opplevde ham selv som en humørspreder av de sjeldne, også utenfor scenen. Ved siden av de mange spillejobbene arbeidet han i mange år som bilselger. Jeg kjøpte en bil av ham en gang, og det var en fornøyelse. Jeg tok flere turer enn nødvendig innom Toyota-forhandleren der han jobbet, bare for å slå av en prat.
Jeg opplevde Asmund Bjørken på utallige scener opp gjennom årene. Det aller siste minnet er ferskt. Under Julejazz fjerde juledag 2017 så jeg Asmund Bjørken på scenen for siste gang. Jeg fikk bare noen glimt, for lokalet var smekkfullt, og det var umulig å presse seg fram.
Men jeg hørte saksofonen hans. Den har alltid vært der. Det er rart at den er borte.