I ei fin gammel bok, står det skreve nånn ord: «Gjør det gode, søk fred. Sky det onde, gjør du det. Da ska du finn Eldorado». Har vi funnet det?

Som liten pleide jeg å sitte på gyngehesten foran pappas grammofon og høre på Åge Aleksandersens «Eldorado».

«Kjære barn, du e framtida for mæ. Alt æ trur på ska veks i lag med dæ. Du e sannhet og sang, sjølve livet», sang Åge, og jeg med, til jeg sovna, ble løfta av gyngehesten og båret i seng. Det føltes trygt.

I følge Wikipedia betyr Eldorado «den gylne». Jeg har tolket Åge dit hen at han mener at barna våre er vårt gull. Det finnes ingen framtid uten dem. Det er vel også konsensus i samfunnet.

Selv har jeg ikke barn, men jeg jobber med barn. Det er noe av det mest takknemlige man kan ha som yrke. Å møte latter, lykke, tårer og sinne, naivitet, overmot og skepsis, ekte følelser som får utslipp, det er en inspirasjon for oss voksne som har brukt halve livet på å moderere oss.

Les også: Taibeh: - Jeg er redd for mine brødre, redd for min mor og for min fremtid

Vi har noen særskilte barn. De er ikke så veldig annerledes enn oss, men de er i en prekær situasjon. De går rundt og gruer seg til å fylle 18. 302 ungdommer skal oppbevares her til de runder 18, for så å sendes tilbake til det de flyktet fra. Mange av dem er sendt ut.

Vi som nasjon har et ekstra ansvar for disse barna. Krigen i Afghanistan ble framstilt som en godhetsaksjon. Våre F16-fly slapp bomber over deres land. «Laserstyrte bomber som kun rammet fiendtlige mål», som det heter. I virkeligheten har dette endt i en humanitær katastrofe. Og dette har skapt dette egne fenomenet «oktoberbarna». Oktober har vært. Men oktober kommer også igjen.

4300 bomber ble sluppet over Afghanistan i 2017 – landet vår regjering mente det var trygt å sende oktoberbarna til. Våre barn.

Les også: - Vanskeligere å få en human asylpollitikk

Når sluttet vi som folk å forplikte oss til internasjonale konvensjoner om å hjelpe mennesker på flukt, og ikke minst, beskytte våre gylne? Å stanse tvangsreturer er ikke et radikalt forslag. Det burde være selve konsensus i et demokrati. Kan vi virkelig leve med at organisasjoner som Unicef og Amnesty International advarer verden over mot Norges asylpolitikk?

«Det er ikke bare uansvarlig å sende folk tilbake til fare. Det er også ulovlig. Norge hadde muligheten til å vise seg som et land som setter menneskerettighetene høyt, men har kastet bort sjansen og ødelegger nå framtida til hundrevis av afghanere», sa talsmannen til Amnesty International da stortingsflertallet sa nei til forslaget fra Rødt, SV og MDG om midlertidig stopp av tvangsreturer til Afghanistan.

Opptatt av debatt? Les også: Kjære dere som er så heldige å ha barn rundt dere. Glem ikke oss tanter og onkler som ikke har egen kjernefamilie

Når jeg leser historien til Yosef, gutten som har bodd på Trandum og blitt syk av usikkerheten og urettferdigheten han er blitt påført, tror jeg rett og slett ikke at noen av oss er våkne for hva vi gjør. Yosef kom til Norge alene fra Afghanistan i 2015. Siden da er situasjonen i Afghanistan blitt betydelig verre. Han har sovet på gata i Paris, under togbruer og på metroen.

På Trandum fikk han lenker på hender og føtter – noe av det mest uverdige et menneske kan oppleve. Men alt annet enn Afghanistan, hvor IS og Taliban herjer, føles tryggere for Yosef.

18-årige Taibeh Abbasi bor i Trondheim, snakker norsk, har norske venner og kan bli sendt til Afghanistan umiddelbart. Amnesty krever øyeblikkelige tiltak for å få stanset returen av Taibeh og familien hennes.

Mer debatt: For noen uker siden var det villmannskjøring midt på dagen, med følgebil og drone som filmet galskapen

Jeg vet ikke hvilke sider Åge Aleksandersen støttet i Afghanistan da han slapp Eldorado i 1986. Men jeg holder en knapp på at det var ungene. De som gikk på landeveien i Herat på vei til skolen. Nå går Taibeh og flere av dem på våre landeveier med et brennende ønske om å få leve. Her i Norge, hvor det er trygt.

Det er ikke sånn at hele verden ønsker seg til Norge, om vi fyller minstekravet til Unicef og lar våre egne oktoberbarn få bli hjemme hos oss, slik at de kan få en trygg oppvekst.

Tilbake så står kvinner og menn. Barn uten far, uten mor. Fedre og barn uten barn. Folk uten land og land uten folk.

Va det sånn det va tenkt, Eldorado?

Hør våre kommentatorer og gjest John-Peder Denstad snakke om fagbevegelsen, Ap, NRK, navnetrender og småfuglene

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter