Den siste uka har gått med til maling i hjemmet vårt.
Etter å ha innrømt overfor både oss sjøl og 11-åringen at hennes soverom trolig var ett av hele kommunens aller minste, slik hun påsto, ble det klart for et sceneskifte. Vi skulle bytte rom. Hun skulle få vårt store. Vi skulle få hennes bitte lille.
Les også: Jeg skal bli lang, slank og smellvakker
Vårt soverom var imidlertid fortsatt trehvitt, umalt siden byggeåret 1981. Da er for øvrig trehvitt et misvisende begrep. Det er egentlig tremørkebrunt.
Så dattera valgte farger, og malearbeidet ble satt igang. Men vi støtte fort på ett lite, stort problem. En skyvedørsgarderobe som de forrige eierne satte igjen da de dro. Det er bare tre centimeter fra toppen av skapet til taket, og det dekker nesten en hel vegg.
Les også Jeg taper så det suser på hjemmebane
Mannen og jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å skyve det ut på gulvet for å male bak, men vi ble forholdsvis kjapt enige om å gi opp. Det er ikke skrudd fast i veggen, men veldig kjempevanskelig å flytte. Det ville trolig gått litt lettere hvis vi hadde tømt det for klær først, men uansett, det var da jeg tok avgjørelsen; vi maler rundt!
Så nå står skapet der. Jeg har sølt en og annen dråpe maling på det, hvilket avslører for et kyndig øye at det befant seg i rommet da det ble malt. Men både vegger, tak og gulv har nå fått ny farge, rundt skapet.
Les også: Grønn seriemorder
Underveis i prosessen har utallige snaps blitt sendt til venner og bekjente, selvsagt. Man vil jo ha litt skryt underveis når man gjør så godt arbeid. Jeg har imidertid vært svært nøye på at bare tre vegger har vært avbildet. For innerst inne vet vi jo at man strengt tatt ikke skal male rundt skap, men jeg vil jo ikke at en slik detalj skal ta glansen fra mesterverket.
Mot slutten av maleprosjektet sprakk jeg, og fortalte hemmeligheten til ei god venninne.
Hun ble aldeles forferdet. «Det går ikke an!» kom det på snap. Hun konfererte med sin mann, til tross for mine eksplisitte instruksjoner om ikke å fortelle det til ham. Han er nemlig en handyman. Så kunne hun rapportere tilbake fra ham: «Det er faktisk forbudt».
Vel, forbudt eller ikke - jeg står for avgjørelsen. Dattera skal beholde skapet for all fremtid, og det skal stå akkurat der det står, og aldri flyttes en centimeter. Dermed basta. Hun har faktisk ikke noe valg.
For øvrig klarte jeg faktisk å male gulvet uten å male meg selv inn i et hjørne. Iskald, nesten proff beregning gjorde at jeg kunne stå på dørkarmen og rulle over den siste biten av gulv uten drama. Dog, da jeg skulle sette lokket på bøtta, var det dønn borte. Etter litt febrilsk leting, så jeg det. På motsatt side av det malte gulvet, trygt plassert i vinduskarmen.
Det blir muligens ikke fagbrev med det første, tross alt.
hjem@adresseavisen.no