I fremtiden er det de som tjener mest som vil ha råd til å kjøre bil. Og det er de partiene som etter eget skjønn er mest opptatt av økonomisk utjevning, som først og fremst ønsker denne utviklingen.

Målene for trafikkutvikling (og avvikling) i og rundt Trondheim er full av merkelige paradokser som før eller siden må diskuteres og endres. Vi bygger nå veier som aldri før. Det vil snart være fire felts E6 fra Støren til Værnes med planfri kobling mot E39 på Klett. Strindheimtunellen er akkurat ferdig, og systemene for trafikkavvikling i byen for øvrig, blant annet i området Sluppen–Byåsen skal forbedres dramatisk, bare for å nevne noe. Utbyggingene finansieres delvis med statstilskudd, men i hovedsak med bompenger fra bilistene.

LES OGSÅ: Senterpartiet kan danse med hvem som helst

Forutsetningene fra staten for å alene bidra med til sammen 3,76 milliarder frem til 2023 er at all vekst i persontrafikken skal løses på andre måter enn med bil. Skal målsettingen tas på alvor bygger vi nå ut et veinett og en infrastruktur stadig færre skal benytte seg av fordi befolkningen vokser. Det ser fint ut i avisoverskrifter, men henger selvsagt ikke på greip.

Hele vår tenkning kretser rundt at personbilen defineres som en utfordring, en belastning og et miljøproblem. Det er delvis feil. Det er ingen andre oppfinnelser som har gjort transport og effektiv forflytning av folk og varer tilgjengelig for så mange på så kort tid. I dag er det vanskelig for de fleste av oss å se for seg hvordan vi kan få hverdagen til å gå opp uten bilen. Det er selvsagt ikke det samme som at vi ikke skal ha et skikkelig kollektivtilbud, eller legge til rette for kollektive løsninger så langt råd er. I det offentlige ordskiftet og i avtalene med staten har dette alt fokus. Men bilen har kommet for å bli. Og bilen vil også fremover være avgjørende for hvordan samfunnet vårt utvikler seg.

Kanskje skulle vi derfor på bilens vegne vært noe mer optimistiske på vegne av hva teknologiske nyvinninger og utvikling kan gjøre med det miljømessige avtrykket. En bil i dag er noe helt annet enn det var for 20 år siden. Og vil sannsynligvis være noe helt annet om 20 år. I Norge har vi gjennom massive statstilskudd til den mest kjøpekraftige delen av befolkningen klart å øke innslaget av elbiler mer enn noe annet sted i verden. Det er jo hyggelig nok, men hva om vi hadde tenkt at nye, effektive og mindre biler for folk flest faktisk også kan være en viktig del av løsningen?

Vi strever i dag med et sentrum uten nødvendig vitalitet og aktivitet. Jeg mener at det er åpenbart at sammenhengen mellom tilgjengelighet med bil og handel er stor. Om det ikke er mulig å handle i Midtbyen gjøres selvsagt det på Lade eller Heimdalsmyra. Vi burde derfor hatt en plan for å få flere biler og økt trafikk inn i sentrum–ikke færre og mindre. For dem som storkoser seg med handel utenfor bykjernen er dagens planer midt i blinken, for oss som ønsker et vitalt og pulserende sentrum er den håpløs.

Et annet viktig aspekt er det sosiale. Hvem er det som skal betale for investeringene, og hvem av oss har råd til å bruke veiene i fremtiden? Bilisten tar i dag en stadig større andel av veiinvesteringene. Med Frp i regjering og Solvik-Olsen som statsråd settes det stadig nye rekorder i bompengeinnkreving. For lokale politikere virker systemet slik at å akseptere mye bompenger så fort som mulig blir avgjørende viktig for i det hele tatt å få realisert nødvendige veiutbygginger. Det nye nå er omfanget. Dette skjer langs de fleste av våre hovedveier, og på svært mange strekninger, samtidig. I tillegg skal bompenger brukes som et trafikkregulerende tiltak inn mot sentrum i rushtid. I sum betyr dette en svært hard beskatning av bilbruk, på toppen av allerede høye bil og drivstoffavgifter. For svært mange vil dette bety at man rett og slett ikke har råd til å kjøre bil til jobb, hytta eller trening. Og det er kanskje det som er meningen. Men da er ikke bilen for folk flest lenger. Og det vil bety at mange må ta ubehagelige valg knyttet til jobb, bosted og fritid. Da er det de som tjener mest og har mest fleksibilitet som har råd til å kjøre bil. Og om det er riktig, hvorfor skal vi da bygge disse veiene i utgangspunktet? Og ønsker vi et samfunn der frihet til å bruke bil igjen skal bli et klasseskille og et statussymbol? Paradoksalt nok er det de partiene som etter eget skjønn er mest opptatt av økonomisk og sosial utjevning som ønsker denne utviklingen mest.

Jeg er for at vi skal bygge nye veier. Men jeg mener at alle skal ha reell mulighet til å bruke dem. Vi må også anerkjenne den friheten bilen representerer for de fleste familier i Norge og i større grad se mulighetene den fortsatt representerer. Og vi kan ikke legge bysentrum øde for å tilfredsstille en avtale med staten. Nullvekstmålet må derfor avskaffes.