I dag må det først ryddes plass til idrettsopplevelsene. Rense hodet for mistilliten til WADA, CAS, IOC, og alt som ligger bak den endelige tildelingen av et OL, før man kan nyte prestasjonene.
Jeg har latt meg rive med, det legger jeg ikke skjul på. Oppe om natta for å se enkelte øvelser, selv om noen har blåst bort. Jeg har benket meg foran TV og sett idretter som jeg ikke visste jeg var interessert i.
Jeg har sett repriser og intervjuer og jeg har bidratt til å diskutere OL på feil tidspunkt (for eks i arbeidstiden) og på helt feil grunnlag (kan ikke noe om idretten).
Og en og annen lite gjennomtenkt konspirasjonsteori har jeg og slengt ut, forstyrret av et løpsk engasjement og sterke nasjonalfølelser. Hvem har funnet på å legge Vinter-OL til en forblåst gedigen vindmøllepark, i et land hvor ingen bryr seg om vinteridrett? Og, hvilke underliggende kampanjer og lobbyvirksomheter og sammensvergelser i de øvre pampesjiktene har ført til at beslutningen ble Pyeongchang?
Les også Terje Eidsvågs kommentar: Den norske OL-syken
Før i tiden var sikkert idrettsengasjementet blant folk forbeholdt idrettsprestasjonene. Da Johan Grøttumsbråten og Toralf Engan vant, vekket det stolthet og nasjonalfølelser uten et helt register av bismaker.
I dag må det først ryddes plass til idrettsopplevelsene, og det er ikke vond vilje. Rense hodet for mistilliten til WADA, CAS, IOC, og alt som ligger bak den endelige tildelingen av et OL, før man kan nyte prestasjonene.
Idrett er følelser. Gjennom en liten selvransakelse forleden kom jeg frem til at sist jeg hadde felt en tåre for de gode grunnene, var i dette OL. Ja, store idrettsprestasjoner på den ene siden og for de vonde grunnene, grusom menneskeskapt mangel på dyrevelferd i norske svinefjøs. Siste ukes emosjonelle ytterpunkt.
Opptatt av debatt? Les også: Jeg har sett presset. De voksne er nødt til å forstå at verden er et tøffere sted nå
Å legge et OL til et sted som Pyeongchang, kan kanskje forsvares hvis formålet er å spre idretten til nye områder i verden, men da det neste Vinter-OL blir lagt til Beijing? Som i tillegg nettopp har arrangert Sommer-OL? Hva skjedde?
For IOC sin del, må et snev av tillit gjenreises fort, og det er kanskje et godt tegn at de ser ut til å strekke seg langt, og delvis lenger enn de har juridisk rett til, når de trosser CAS og delvis utestenger land med doping i statlig regi. Neste gang fullt og helt, kanskje? (og hvorfor doper man seg i idretten Curling?)
Toppidretten er avhengig av tilliten fra folket som skal inspireres og motiveres og føle et fellesskap. Så legges Fotball-VM til Qatar, som aldri har spilt i Fotball-VM, og som ikke fra før har fotballstadioner eller annen infrastruktur som egner seg til formålet. Gjennomsnittstemperaturen er stabil på over 40 c på sommeren, men siden beslutterne glemte å tenke på det da VM ble tildelt, flyttes det til vinteren i ettertid. Et land med 840.000 innbyggere skal bruke 30 milliarder på å bygge 12 nye stadioner, i et land som er bitte litt større enn Kautokeino. Fotballen til folket!
Mer debatt: Da forsto jeg plutselig at der vil det komme et skilt med «Trøndelag» og et raseri veltet opp i meg
Takker meg til fantastiske TV-bilder, (når det ikke er reklame) som produserer og formidler den tsjekkiske snowboarderen Ester Lodecka’s reaksjon i målområdet etter å ha kjørt inn, med sent startnummer, til OL-gull i Super G. Angivelig på lånte ski fra Mikaela Shiffrin. Et 30 sekunders magisk øyeblikk som tar idretten tilbake til folket.
Takker meg til Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal. For noen folk! De snakker til folkesjela og står frem som lagbyggere. De snakker om betydningen av samhold og setter på plass virile unggutter med feil fokus. Så går de ut og ofrer livet for idretten sin, og de vet godt at det betyr noe for flere.
Takker meg til Marit Bjørgen. Hva skal vi si som ikke er sagt? Jo, for en idrettskarriere med en personlighet som toppidretten sårt trenger. Hun er et ikon, forbilde og inspirasjon for så vanvittig mange sider og lag i samfunnet, og som strekker seg langt ut over medaljesamlingen hennes.
Både IOC og ikke minst våre egne forbund må forstå at idretten, hvis den skal overleve som en folkebevegelse, må bygges rundt slike forbilder og det de står for. Og ikke som et alibi for det motsatte.
Hør våre kommentatorer snakke om bioteknologi, kulturkamp, sjakk og OL
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter