Min datter og jeg er begge studenter. Vi er enige om at vi har vært på mange nok lite engasjerende forelesninger til å fylle en etasje på British Museum.

Har ikke studenter rett til å gjøres kjent med hvordan et fagmiljø tilrettelegger for læring, og har ikke studenter rett på utfordringer og tilbakemeldinger under studiet?

LES OGSÅ: Gløshaugen og Elgeseter er vårt Oxford og Paris

Jeg startet i fjor et studium for en ny master samtidig med at min datter startet sitt studium for å bli psykolog. Det har ført til noen diskusjoner om undervisningsformer, hva som gir læring og hva som motiverer oss. Fra våre refleksjoner har vi et par etterlysninger.

Det har slått oss at kommunikasjonen mellom foreleser og student i forelesningssalen fremdeles ofte følger walkie-talkie-modellen. Enveis kommunikasjon, helt uten avbrytelser. Akkurat slik den gjorde for tjue år siden, da jeg sist var student ved et universitet. For hennes studievenner, som nettopp har kommet ut fra videregående skole, vil det kanskje oppleves mirakuløst befriende at ingen ber dem om å legge ned mobilen, og at de får sitte helt i fred når foreleseren forer dem med pensum fra podiet.

LES OGSÅ: Framtidens behov for kompetanse

For andre som opplever at forbindelsen på walkietalkien skurrer, virker det meningsløst. Spørsmålet er om ikke enveis forelesning som fenomen egentlig hører hjemme i et glassmonter? Med mine erfaringer fra undervisning på 1990-tallet og hennes erfaring nå, er vi enige om at vi har vært på mange nok upersonlige, lite engasjerende og oppramsende forelesninger til å fylle en etasje på British Museum.

Det er både interessant og skremmende å erfare at enkelte universitetsfag fremdeles kjører store studentkull som gir distanse til foreleser, og der skriftlig eksamen er eneste testform med bokstavkarakterer som tilbakemelding. Det mottas ingen signal som viser hva som er forstått eller ikke, og ingen utfordringer gis underveis som skaper refleksjon eller pirrer nysgjerrigheten. For noen studenter er kanskje tanken om en god karakter på eksamen i seg selv motiverende. Det gir tross alt en slags pekepinn på hvor mye som er lært.

Les også: - Trenger 1000 nye studieplasser hvert år i minst fem år fremover

For mange andre studenter, og kanskje også forelesere, virker møtene i forelesningssalene å være sentrert rundt ett felles mål – å komme seg igjennom, bli ferdige med semesteret og å bestå eksamen. Vårt høyeste utdanningsnivå kan og vil vel mer enn som så? Nasjonalt organ for kvalitet i undervisningen (Nokut) har nettopp gjennomført en undersøkelse som viser at studenter som opplever klare forventninger er mer motiverte under studiene. Sjansen for at de lærer mer og får mer igjen er da også større. Ikke overraskende kanskje at det er en stor sammenheng mellom forventninger fra faglærere og studentenes opplevde motivasjon.

Likevel er det ikke alle studier og faglærere som stiller forventninger. Studentene følges ikke opp. De utfordres ikke. Oppskriften på hvordan læring skjer endres ikke. Forelesningsbunken snus bare ved nytt semester og enveismessingen fra podiet er i gang igjen.

Les også denne kronikken om campus og byutvikling: Byens kvaliteter angripes

Heldigvis finnes unntak. Heldigvis er det fagmiljø som prøver å endre seg. Universitet som er i gang med å endre betydningen av undervisning som fag. Ved NTNU kåres nå gode forelesere. De løftes frem som forbilder. I mitt masterstudie i kunnskapsledelse ved Nord Universitet er det også tatt noen grep. Vi leverer gjennom semesteret gruppebaserte artikler der vi får tilbakemeldinger fra faglærere samtidig med at vi studenter utfordrer hverandre. Vi har til og med noen forelesere som ikke messer fra pensum, men som forutsetter at vi kan lese selv og heller utfordrer oss til å reflektere rundt fagstoffet. Faglige diskusjoner skapes og pensum gjøres relevant. Det er altså mulig.

Om en uke er søknadsfristen til høyere utdanning. En rekke motiverte studenter vil oppdage at universitetet er fjernt fra hverdagen på videregående. For mange enda fjernere enn ryktene. Studentlivet kommer med en bismak. Det er egentlig ingen som forventer noe lenger. Ingen som utfordrer. Bør ikke kommende studenter forberedes på dette? Bør ikke hver enkelt studieretning opplyse om hvordan de fasiliterer læring, slik at kommende studenter kan ta dette med i vurderingen rundt valg av studieretning?

heidi.fossland@gmail.com