Arbeidet med å gjøre Trønderbanen til et bedre tilbud må starte nå. Da er det viktig å vite hva som er målet med investeringer for milliarder. Målet er et tilbud som går oftere, raskere og er renere.

Målet er å øke antall passasjerer dramatisk. Det viktigste for å oppnå det er å kutte reisetiden med minst en halv time mellom Trondheim og Steinkjer. Det er det som binder Trøndelag sammen.

Det er først når du får lang tunnel mellom Ranheim og Hommelvik at du virkelig får kortere reisetid. Da får du også et flytog mellom Trondheim og Værnes som kan gi vesentlig flere passasjerer der det er størst kundegrunnlag. Bane Nor har valgt trase – vi vet hvor toget skal gå i framtida. Sist uke var samferdselsministeren i Trøndelag og fortalte begeistret om at nå skal det bygges motorvei for 23 milliarder i Trøndelag. Her skal vi kunne kjøre 110 kilometer i timen. Det er ikke mange sukk over å bruke et så enormt beløp på vei. Samtidig vet vi at staten har satt krav til Miljøpakken at biltrafikken i Trondheim ikke skal øke. Da faller milliardstøtten bort.

For å nå målet om færre biler og mer kollektivt er det nødvendig med tog hvert kvarter mellom Trondheim og Værnes. Alle er enig om at det får du ikke uten dobbeltspor og lang tunnel.

Det andre hovedmålet er å få bort utslipp – CO₂ og mikroplast fra bilene. Det er ikke sikkert alle er klar over at halvparten av alt utslipp av mikroplast kommer fra bildekk. Den største miljøgevinsten får vi med å redusere antall biler. Da er det rart at 10–12 milliarder til jernbanen, halvparten av veiinvesteringene, ikke er en kampsak for trønderske politikere.

Når et begrep har festet seg er det vanskelig å skifte spor underveis. I alle år har «elektrifisering» vært kravet. Elektrifisering er ikke et mål – det er et middel. Om du bruker elektrisitet i master, hydrogen eller biodrivstoff er ikke avgjørende for å nå målet. Her er det nødvendig å utfordre Bane Nor og velge den beste løsningen, og det er ikke nødvendigvis den gamle.

Vi er i et teknologisk skifte og må være åpen for det nye som kommer; bimodale tog og ikke minst hydrogen. Hydrogentog er allerede på skinnene i Tyskland, og tyskerne har bestilt over 50 nye. Produksjon av hydrogen kan bli en ny betydelig industri i Norge, flere har kommet langt i dette arbeidet. Det finnes ikke noe mer klimavennlig enn hydrogen, energi produsert av vann og vindkraft. Det er vinn-vinn for Trøndelag.

Det er dyrt å bygge master til elektrifisering og det har også negative miljøkonsekvenser. Å bygge dette gjennom Malvik, der mastene skal fjernes senere, er meningsløst. Det vi kan gjøre nå er å bygge krysningsspor fra Stjørdal til Steinkjer, dobbeltspor fra Trondheim sentrum til Ranheim og andre tiltak som umiddelbart gir mulighet for flere tog i timen.

Elektrifisering uten lang tunnel gir bare en besparelse på fem minutter mellom Trondheim og Steinkjer. Det gir ikke et tilbud som kan konkurrere med motorveien.

Vi må være offensive i Trøndelag og tro på den løsningen som gjør at målene blir nådd. Hvis vi bruker pengene som skulle gå til elektrifisering til å bygge lang tunnel, blir prosjektet samlet billigere. Hvis ikke kan vi bli sittende med fortidas løsning.

Et samlet politisk miljø har i en generasjon ikke stått på hardt nok for jernbanen i Trøndelag. Nesten alle partiene har sittet i regjering i samme periode, uten å få gjennomslag. Det er bokstavelig talt et kollektivt ansvar.

Det minner meg om en av verdens mest kjente bøker «På sporet av den tapte tid» av Marcel Proust. Den ble utgitt mellom 1913 og 1927. Han rakk å utgi de første fire bindene før han døde.

«På sporet av den tapte tid» er boken som mange synes de burde lest, men som få har kommet seg gjennom. Jeg er en av dem. Nå har vi tapt nok tid for jernbanen i Trøndelag, vi må inn på et rett spor. Kanskje kan den Trønderbanen vi trenger, den som kan oppfylle målene, stå ferdig i 2027 – hundre år etter Prousts mesterverk.

torgeir@andakommunikasjon.no

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter