Både i litteraturen og billedkunsten støter man på begrepet scene.
Livet er som en scene og der utspiller tragedier og komedier seg etter mer eller mindre fastlagte lover, for eksempel i de greske dramaer. I disse er absolutt alt bestemt av skjebnen – den samme handlingen foregår om og om igjen – publikum kjenner seg igjen og forbindelsen mellom dem og dramaet er absolutt. Alt er i orden, om enn i en tragisk orden, for i det greske drama dreper helten sin far og gifter seg med sin mor – forutbestemt lenge før stykket begynner og fullendt i dramaets slutt.
Men også livet selv er en scene, og der spiller vi våre roller mer eller mindre godt. Aleksander den store utbryter ved en anledning: «Har jeg spilt min rolle godt» – også herskeren spiller sin rolle, også herskeren har sin dommer.
Også i det virkelige liv oppstår denne følelse av det skjebnebestemte. Det beste eksemplet foregår i disse dager rett foran øynene våre, nemlig på Nidarø. Vi vet alle at når byens ordfører Rita Ottervik har bestemt seg for noe, vil det med 100 prosent sikkerhet også skje. Vi kan late som om det allikevel er store muligheter for opposisjonen, men må etter hvert innse at det er det ikke.
Les også at Håkon Bleken fikk Trondheim bys hederspris: - Dette ville min mor likt!
Jeg er selv med på dette. Når jeg går i demonstrasjonstog mot utbyggingen av kolossen på Nidarø vet jeg intenst hva jeg mener, men samtidig vet jeg også at jeg bare spiller en rolle, rollen som demonstrant.
For vi lever jo i et demokrati og det har alltid sine demonstranter. Og i lengden er jo dette en forstemmende følelse. Man brenner for en sak, man ytrer seg, men man vet at det er nytteløst, for Rita har allerede bestemt hvordan det skal bli, og slik blir det.
Nei, men kjære, sier du – hun har jo partiet med seg – vi lever jo i et demokrati – vi har jo hatt et valg. Og ganske riktig – vi har hatt et valg og Arbeiderpartiet her i byen er jo berømt for sin lojalitet og Rita har partiet med seg. Men denne lojaliteten er egentlig bare den offisielle betegnelsen, selskapsbetegnelsen så å si - for frykt.
Opptatt av debatt? Les også: Det er underlig at legene som roper høyt over sprengt fastlegeordning, har all verdens tid til gravide?
Det har nettopp vært en såkalt politisk oppvask her i byen – den kommer til å bli uten resultat for det egentlige forhold kommer ikke frem, nemlig det at ordføreren sprer frykt omkring seg. Å være uenig med henne er ikke bare-bare, da er man raskt tilbake til flokken igjen. Den som tviler på dette kan lese boka «Røde Ritas regime», utkommet på Communicatio forlag, og man vil skjønne en del sammenhenger.
Nei, det er på alle måter bedre å være enig med Rita. Nei, men kjære, sier man igjen, hun har jo folket med seg. Ja, har hun det? Er det folket som sitter i rådhuset og bestemmer? Nei, så enkelt er det nok ikke. Og dette er demokratiets store svakhet, som det ikke er noe å gjøre med.
Folk forandrer seg nemlig ganske mye fra de er valgt og til de sitter på plassene sine i komiteer og styrer. Så de som sitter i rådhuset er ikke folket, noen er kanskje fremdeles det, de fleste ikke. Folket er i dette tilfelle størstedelen av byens befolkning – de som gikk i demonstrasjonstog for eksempel.
Mer debatt: Folkehøgskole hentet politiet, en advarsel kunne vært nok
Jeg må si det er noe uhyre forstemmende å sitte i denne byen og være vitne til disse tingenes skjebnebestemte gang, med bystyre og formannskap som karikaturer på koret i det greske drama. Der talemåtene flommer over og enigheten svulmer. Mens folket, som vitterlig har demonstrert som aldri før, bare lempelig blir skjøvet til side, mens ordfører og kommune fortsetter sin ødeleggelse av byen.
For at dette bygget vil ødelegge byen er det ingen tvil om. Det vil formelig knuse omgivelsene, og Nidarø som en gang i fortiden var bestemt til park, vil bli endelig ødelagt. Det eneste gledelige ved dette er at det som i Ritas øyne antagelig er ment som et monument over henne og hennes tiltakskraft, vil bli en skjensel, også for henne – særlig for henne.
Når dette bygget står der ferdigstilt i sin kolossale velde vil man si som man sa om forsikringsbygget i kanalen: «Næmmen, ble det så stort?» Men Rita har spilt sin rolle godt. Og dette er altså byen Arbeiderpartiets topper sørpå viser til - «se på Trondheim – de har greid det – se på Trondheim».
Livet er faktisk ikke uten ironisk sans.
Hør våre kommentatorer snakke om Ap i trøbbel, høyt spill i rådhuset, Utøya-filmen og norsk humor
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter