Det har skjedd noe grunnleggende galt med legemiddelindustrien. En gang i tiden priset de produkter etter utviklings- og reklamekostnader, nå tar de pasienter som gissel for de villeste priser.
Jeg må be mine lesere bære over med at dagens tema vekker en aning nostalgi. Medisiner, makt og millioner var tittelen på min aller første offentlige kritiske ytring, en omfangsrik artikkel i tidsskriftet Kontrast, om legemiddelindustriens omgang med pasienter og leger.
Som medisinstudent i Bergen på slutten av 1960-tallet hadde jeg latt meg opprøre over de tette båndene mellom Legeforeningen og legemiddelindustrien, og at markedsføringen av legemidler overfor leger var så påtrengende og usaklig. Det ble stort oppvaskmøte arrangert av vår lokale studentforening, med mine medstudenter Mads Gilbert og Ebba Wergeland tilkalt fra Oslo for riktig å skjerpe kritikken. Det var høyt volum i debattene, mildt sagt.
Siden ble forholdet mellom leger og industrien gradvis ryddigere. Det underliggende problemet er at vi leger utsteder våre resepter på vegne av andre, enten det er pasienter selv eller det offentlige som skal betale. Da fungerer ikke markedet slik det ellers i beste fall kan gjøre. Betaleren er på et vis uten mulighet til selv å bestemme hva de må betale for.
Les også Adresseavisens mening: Norge må si nei til overprisete legemidler
Og siden det er vi leger som skriver reseptene, har det alltid vært et markant trykk av markedsføring og reklame overfor leger. Vi må konstant være på tå hev, og prøve å holde oss orientert om hva vitenskapen kan fortelle oss om hva som er sant og usant, så vi ikke lar oss forføre av industriens ønsker om at vi helst skal forskrive det «nyeste og dyreste». Det tar ofte litt tid før vi er sikre på at medikamentene holder det produsentene lover.
Men selvsagt vet vi at det koster å utvikle nye medikamenter, og at industrien trenger en viss patentbeskyttelse for å hente inn igjen de ofte svære kostnadene.
Likevel vakte det stor uro i mange fagmiljøer rundt årtusenskiftet da flere kritikere kom ut med bøker og artikler om at prisfastsettelsen av nye legemidler var i ferd med å ta helt av – ofte helt ute av proporsjon med utviklings- og produksjonskostnadene.
Opptatt av debatt? Les også: Dagens avis presenteres av personalet, og jeg opplever at jeg har stor glede av å høre på!
Det skjedde noe urovekkende med legemiddelindustrien på 1990-tallet, skrev blant andre den tidligere redaktøren av verdens mest prestisjetunge legetidsskrift, New England Journal of Medicine, dr. Marcia Angell, i en mye omtalt bok fra 2004, «The Truth About the Drug Companies». Et vendepunkt kom etter at Ronald Reagan og Margaret Thatcher satte dagsorden for det vi ofte omtaler som den nyliberale verdensorden, skrev hun. Det ble mindre offentlige reguleringer og større aksept for å «tjene penger» der man kunne. I mange av de største legemiddelfirmaene ble de faglige lederne, farmasøyter, kjemikere og leger, erstattet med økonomer og jurister, med større sans for det rent forretningsmessige.
Vi vet ikke så mye om hva som foregår bak kulissene i de store legemiddelfirmaene. Men vi vet at noen av dem nå tjener noe helt uanstendig mye på enkelte av de nye legemidlene. Vi hører om millionbeløp per behandling, som i Spinraza-saken nylig.
Enkelte av de nye midlene mot kreft ligger i samme prisklasse, også de som ikke helbreder, men i beste fall utsetter sykdommens forløp. Noen av disse patenterte legemidlene blir av gode grunner etterspurt av pasienter, også før det finnes pålitelig dokumentasjon for at de er virksomme. Håp om helbredelse trumfer alt.
Mer debatt: Ein kan verta skjeld ut på bussen berre ein har eit lite jakkemerke kor det står at ein likar nynorsk
Det er da mistanken melder seg om at prisingen av disse legemidlene rett og slett styres etter hva markedet er villig til å betale. Hva er et års forlenget menneskeliv verd? I Norge i 2018? Produsentene tar dødssyke pasienter som gissel, og sier til oss alle – og det såkalte Beslutningsforum som skal ta stilling til hva det offentlige helsevesen skal dekke: «Pengene eller livet!»
Så får helseøkonomene det travelt med å undersøke hva et menneskeliv er verd, og hele debatten blir etter hvert høyst usmakelig. Og selvsagt opprivende for de pasientene som øyner et aldri så lite håp. Selv om vi forstår at evig liv ikke er på dagsorden.
Jeg er vokst opp i en tid der det var noe som het anstendighet, også i forretningslivet. Akkurat nå oppleves det som veldig lenge siden.
Hør våre kommentatorer og gjest Silje Engeness snakke om Kosmorama, Kystad-saken, kulde og kulturkonflikt
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter