Alle som har vært i nærkontakt med ungdom vet at de er seg selv nærmest det aller meste av tiden. Men så har de også en vanvittig sterk rettferdighetssans.
Det mangler ikke på karakteristikker av den oppvoksende slekt; generasjon prestasjon, den navlebeskuende, kroppsfikserte, selvopptatte og nettfortapte generasjon. Og alle som har vært i nærkontakt med ungdommer vet at de er seg selv nærmest det aller meste av tiden. Men så har de også en vanvittig sterk rettferdighetssans.
LES OGSÅ: Hjelp fra uventet hold
Det fins ikke noe som er mer oppløftende enn når ungdommer tar rettferdighetssansen sin i bruk og mobiliserer. Denne uken har vi igjen vært vitne til at elevene på Thora Storm videregående skole i Trondheim har mobilisert til støtte for sin medelev Taibeh Abbasi og hennes mor og søsken, som står foran sitt livs verste mareritt etter at høyesterett har avslått familiens anke og Une har bestemt at de skal sendes tilbake til Afghanistan søndag 11. mars. Et land hun aldri har vært i. Et land norske myndigheter advarer sine borgere mot å reise til, og et land som FN nylig har oppgradert fra «etterkrigs» til «krigsherjet» land. Det betyr at det igjen har blitt en krigssone.
LES OGSÅ: De er midt i den største seksuelle konkurransen de noensinne vil oppleve
Regjeringens representanter gjentar til det kjedsommelige at de skal føre en streng og rettferdig asylpolitikk. Men det er ikke rettferdig at ei jente som har brukt mesteparten av sitt liv på å være på flukt og som endelig har fått fast grunn under føttene, skal bli revet opp fra den framtida hun var godt i gang med å skape seg. Det skjønner ungdommene. Det er ikke rettferdig at hun som har gjort alt myndighetene har bedt om, lært seg norsk, skaffet seg norske venner, flittig gjort skolearbeid-et sitt og attpåtil jobbet ved siden av, ikke skal krediteres for det. Det er urettferdig, det er uanstendig og det er skamløst! Det er også slik utenlandske medier omtaler saken.
Da familien tapte i lagmannsretten i høst, mobiliserte venner og medelever til en storstilt demonstrasjon på Torvet i Trondheim, som ble lagt merke til langt utover Norges grenser, og som førte til et forslag på Stortinget om midlertidig å stanse alle returer til Afghanistan i påvente av grundigere undersøkelser av sikkerhetssituasjonen i landet. Forslaget fikk dessverre ikke politisk gjennomslag.
LES OGSÅ: Mali kom hjem og var oppløst i tårer etter billettkontrollen
Denne uka samlet elevene alle gode krefter til en støttekonsert og innsamlingsaksjon for Abbasi-familien i Vår Frue kirke. På få dager har de klart å samle inn store pengesummer ved hjelp av billettsalg og donasjoner. De gir seg ikke, og det er så løfterikt å se at det faktisk fins noen i dette landet som bryr seg, og som gjør noe med det. Da er det håp for framtida, tenker jeg. Og jeg håper selvsagt at både de og Taibeh får lønn for strevet. Det gjenstår å se. En annen gruppe ungdommer som snart er på beina for å samle inn penger til andre enn seg selv, er konfirmantene. I over 50 år har alle landets konfirmanter samlet inn penger til Kirkens Nødhjelp sitt internasjonale arbeid i uka før påske 18–20. mars. Dette er den nest største innsamlingsaksjonen i Norge, – etter TV-aksjonen. Den har fått navnet Fasteaksjonen fordi den er plassert i fasten – som tida før påske kalles.
Det er med hjertet i halsen jeg sender ut konfirmantene mine år etter år. Finner de veien? Hvordan vil de bli tatt imot? Hvor mange later som de ikke er hjemme og gjemmer seg bak gardinene? Hvor mange smeller døra i ansiktet på dem når de sier de er fra kirken? Ja, det er noen av historiene vi må debrife med dem hvert år. I tillegg til store smil og oppglødde øyne som forteller om hyggelige mennesker som smilte til dem og takket dem for at de nettopp tok denne turen på vegne av oss alle.
«Ja, vi elsker dette vannet», er overskrifta for årets aksjon. Alle som har vært på en lang løpetur vet at vann kan være en velsignelse, og alle som har fått vannlekkasje i veggen vet at det kan være veldig ødeleggende. De store snømengdene i år i andre deler av landet, fører allerede til spekulasjoner om århundrets flom når våren snart gjør sin ankomst. Men vi har ressurser til å tåle det.
I mange utviklingsland er det ikke sånn. For om du allerede lever på smertegrensen av hva du kan tåle, så er tørke eller flom dødelig. Matkamre tømmes om regnet uteblir, og hus kan falle sammen om det regner for mye og for lenge. Det er verdens mest sårbare som blir mest såret av klimaendringene med for mye og for lite vann. Er det rettferdig?
Nei, verden er ikke rettferdig. Å være født i Norge, er å ha vunnet i lotto, som Jens Stoltenberg har sagt det. Men når ungdommene våre ser det, og prøver å gjøre verden til et litt mer rettferdig sted – fortjener de at vi tar dem på alvor. Når de vender blikket utover og bort fra seg selv, må vi møte det blikket.
De er vår felles framtid. De skal skape enn bedre verden enn generasjonene før dem. Det minste vi kan gjøre når de ringer på døra er å ta godt imot dem. Og gjerne med kontanter.