Etter norsk lov er det fullt mulig å la Abbasi-familien få bli. Men det gjelder å få dem ut, så det ikke kommer flere inn.
Abbasi-familien har frist på seg til søndag med å reise ut av Norge. Mange mener det er både grusomt og ubegripelig at godt integrerte ungdommer på 15, 18 og 20 år må sendes til et av verdens farligste land. To av dem har aldri vært der. Den eldste var to år da familien flyktet.
Et av USAs største TV-selskap, Abc News, har vært i Trondheim og laget en lengre reportasje om Abbasifamilien. «Norge sender tenåring til et land hun aldri har besøkt», er en av overskriftene. En annen overskrift forteller at Norge sender tenåringer til en krigssone. Nå vet også amerikanerne at norsk flyktningpolitikk er streng. Spørsmålet er om den er rettferdig. Få vil påstå at den først og fremst er human.
Abbasi-saken viser oss hvor innfløkt flyktningproblematikken er. Selv om de fleste velgerne mener Norge skal føre en streng innvandringspolitikk, reagerer de annerledes når det er snakk om å kaste ut personer som fungerer godt i lokalmiljøet. Å åpne grensene, er en ting. Å be politiet hente folk som er en ressurs der de bor og sende dem til en farlig og usikker tilværelse, er noe annet.
LES OGSÅ: Høyesterett burde behandlet Abbasi-saken
Søsknene Yasin (20), Taibeth (18) og Ehsan (15) har fått voldsom støtte. De mange som engasjerer seg, sier at de skammer seg over å være norsk. De spør hvordan Norge, som kjemper for menneskerettigheter andre steder, selv kan bryte dem ved å sende tenåringer til et krigsherjet land?
Utlendingsnemnda (Une) har selv sagt at sterke menneskelige hensyn taler for at de skal få bli. Kan det være så vanskelig, da?
Ja. For når myndighetene skal avgjøre slike saker, der det ikke er helt opplagt at asylsøkerne har behov for beskyttelse, setter de ei vekt på bordet. Hensynet til menneskene det er snakk om, ligger i den ene vektskåla. I den andre ligger det som heter innvandringsregulerende hensyn.
LES OGSÅ: Sylvi Listhaug kjenner ikke til den konkrete saken
Menneskelige hensyn veide tungt for en del år siden. Nå er asylpolitikken strammet kraftig inn, og alt som kan skremme flyktningene vekk, er blitt et blytungt lodd.
For å si det enkelt, behandler Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda slike saker etter følgende prinsipp: Få ut flest mulig. Da skjønner kanskje flyktningene som har tenkt seg hit, at det ikke er noen vits i å prøve.
Abbasi-familiens forhistorie gjør at saken virker innfløkt. Det har sammenheng med at mor og de tre barna kom til Norge uten far. Da far dukket opp, ble den midlertidige oppholdstillatelsen deres trukket tilbake. Nå er far forsvunnet, og myndighetene tviler på at familien ikke vet hvor han er. Når man går inn i lovteksten, er det lett å se at det er Unes egen tolkning av loven som fører til at uklarhetene rundt far blir problematisk.
Utgangspunktet i utlendingslovens paragraf 38 er enkelt: «Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt, dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.»
Dette gjelder alle som søker om opphold. I saker som gjelder barn, det vil si alle under 18 år, er det i tillegg ett hensyn som etter loven er helt avgjørende: Barnets beste. Yngstemann i familien Abbasi er 15 år og dermed et barn. Er det best for ham å bli sendt til Afghanistan?
LES OGSÅ KRONIKKEN: Myndighetene overkjører menneskelige hensyn
I tillegg til selve lovparagrafen legger Une vekt på en forskrift som sier noe om hvordan paragrafen skal tolkes. Det er der «innvandringsregulerende hensyn» kommer inn. I saker som gjelder barn, er det et problem hvis foreldrene har begått alvorlige, straffbare handlinger eller har «motarbeidet avklaringen av egen identitet».
Men det står også i forskriften at jo sterkere tilknytning et barn har til Norge, desto mindre vekt skal man legge på innvandringsregulerende hensyn. Og forskriften fastslår helt tydelig at et avslag uansett skal «være forsvarlig ut fra hensynet til barnets beste».
Likevel tipper vekta på myndighetenes bord feil vei for Abbasi-familien. Loddet der det står «innvandringsregulerende hensyn» er så tungt at det dundrer i bordplata. Det gir gjenklang helt til Abc News. Fredsprisvinner Malala Yousafzai hører lyden og forteller om det til en million følgere på Twitter.
Slik er norsk flyktningpolitikk. Ett av prinsippene den bygger på, er at hvis vi lar noen få bli, er det fare for at flere vil banke på døra.