Det er nok robotisering og digitalisering nå. La oss snakke om følelser.

«Pardon my reach» sier servitøren for ørtiende gang når han strekker seg over bordet for å levere rett nummer 12 til en gjeng med trøndere på tur ut i verden for å hente inspirasjon og kunnskap. Vi fniser egentlig litt over at han er så pågående og kaller oss «friends» (han er jo ikke vennen vår!), før vi tar oss i å reflektere over at det egentlig er ganske godt å bli sett, om vi greier åpne opp for det. Han er i hvert fall ikke robotisert. Dette reisebrevet skal definitivt handle om å by på sine menneskelige sider.

Det er slik med alle trender og fenomener, pendelen svinger langt ut til den ene siden før den sakte stopper helt ytterst – før den svinger tilbake igjen. Jeg kjenner på meg at pendelen snur hvert øyeblikk. Det er nok robotisering og digitalisering nå. La oss snakke om følelser.

Les også Kjetil Kroksæters kommentar: Jeg kjenner en som skriver ned passordene sine på papir. Det er visst helt i orden

Når jeg skriver dette sitter jeg på en utendørs restaurant, i en ganske typisk amerikansk by i Texas i USA. Austin, som har fått sin plass på kartet fordi de én gang i året samler kreative hoder fra hele verden, for at de sammen skal løse de store utfordringene vi (les: verden) står overfor. På konferansen SXSW kan du la deg inspirere og fascinere av over 2000 foredrag, workshops og debatter.

Etter bare to dager har jeg blitt utfordret på å se arbeidslivet fra flere ulike sider. Og her snakker ingen om digital strategi – her snakker de om strategi i den digitale tidsalderen. Jeg lar meg engasjere av at temaer som etisk robotisering, autentisitet og sårbarhet.

Les også:  Når robotene blir kirurger må sykehusene bygges annerledes

Nå handler det altså om mennesker igjen. Så lenge vi har problemer og utfordringer, har vi jobber til alle, og det ser ikke ut til at problemene forsvinner med det første. Straks vi har løst ett problem, oppstår det gjerne et nytt dilemma som vi må ta stilling til. Å forutse og å ta stilling til dilemmaer som oppstår i en omskiftelig verden, forutsetter at ledere og medarbeidere utvikler egenskaper der de evner å forstå menneskene de har rundt seg.

Jeg lot meg selv engasjere av en av foredragsholderne på konferansen som løftet sårbarhet som en viktig komponent i ledelse. Som hun sa – jo mer profesjonell du er, jo mindre sårbarhet våger du å vise.

Opptatt av debatt? Les også: Samme dag som 22. juli-filmen har premiere, rykker hun ut og raljerer over Ap's manglende kamp mot terror

Ledere står ofte frem som om de sitter med svarene, de vet hvordan de skal gå fra strategi til å få medarbeidere til å operasjo-nalisere strategien. Og ofte kommer mellomlederne og medarbeiderne til lederne for å få råd. Men er det egentlig slik at lederne sitter på alle svarene?

Det hører med til sjeldenhetene at jeg hører ledere fortelle historier om beslutninger de har tatt som var feil, opplevelser der de har følt seg hjelpeløse eller være åpne om situasjoner de har følt seg usikre. Hva med å innrømme at du rett og slett ikke vet? Ikke har svaret? Dette sees ofte på som svakhet. Det er det altså ikke – det er modig og det er en styrke.

Mer debatt: Slutter vi oss til Acer, gir vi fra oss råderetten over viktig norsk kraftlevering

Men det blir ikke en styrke, før vi anerkjenner det å vise våre menneskelige sider som en del av vår ledelse. Når noen deler en svakhet med meg, får jeg mer respekt for vedkommende, ikke mindre. Når noen innrømmer en feilslått beslutning, og reflekterer rundt dette, anser jeg det som modig. Når ledere er åpne på hva de ønsker å utvikle seg på og ber om tilbakemelding fra sine medarbeidere, da er de gode rollemodeller.

I den omskiftelige verden vi opererer i, blir det nok enda viktigere å erkjenne når vi tar feil, være ærlige, våge å be om hjelp og vise seg menneskelig og sårbar som leder. Men har lederne mot nok til det?

Kjenner jeg noen ledere som kan åpne opp for å la seg studere? Noen som tør å utfordre sin komfortsone? Jeg inviterer deg herved til en kaffe-prat om sårbarhet.

Hør våre kommentatorer snakke om tilgivelse i politikken, trøndersk dialekt på TV og campus i Trondheim

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter