Er du en av dem som egentlig synes noe er kjempeinteressant, men så fort det blir dratt inn på skolebenken forsvinner interessen?
Er du en av dem som tenker at du mangler evner når du gjør feil, eller når du ikke får anerkjennelse av andre?Jeg tror det er mange kreative evner og ressurser som blir lagt på hylla, eller aldri blir funnet, fordi jaget etter prestasjon dreper nysgjerrigheten og gløden som skaper dem.
LES OGSÅ: Når ungdommer engasjerer seg
De store menneskene gjennom tidene, som for eksempel Nelson Mandela, Gina Krogh og Albert Einstein har noe ting til felles og det er at de var nysgjerrige, visste hva de var gode på, utforsket seg selv og sine ferdigheter. De hadde en drøm om hva de ønsket å gjøre med evnene sine, og livet sitt for øvrig, og dette ble til virkelighet. Er vi generasjonen som slutter å drømme? Man må være modig for å tørre å satse på evnene sine, man må tørre å tro at man har noe spesielt, som ikke så mange har. Akkurat den tankegangen tror jeg det kan bli vanskelig å slå seg til ro med, fordi i samfunnet i dag følger vi ungdommer en oppskrift på hvordan vi bør være, slik at vi alltid forsikrer oss om at vi er innenfor normalen. Jeg tror denne bevegelsen er litt farlig. Fordi jeg lever med tanken om at hvert menneske har noe helt eget å bidra med. Det trenger ikke å være noe revolusjonerende, slik som de menneskene jeg nevnte over her, men hvis ingen tørr å satse på å vise det som gjør dem annerledes, hva er da konsekvensene?
LES OGSÅ: Hjelp fra uventet hold
Konsekvensene av at alle er like? Og hvorfor blir det slik? Er det fordi at så fort vi får negativ anerkjennelse, så fort noen sier nei, eller får oss til å tro at vi ikke er bra nok, så velger man å gå den trygge veien? Jeg kjenner at jeg blir litt trist, fordi så fort man ikke får anerkjennelse, stopper man å utforske det man i utgangspunktet trodde man var flink til.
Hvilket samfunn gir det?
Vi trenger et samfunn der folk engasjerer seg i det de er gode i, fordi det er det som gjør at vi beveger oss fremover. Derfor tenker jeg at det er viktig å tenke over hva det er som skaper motivasjonen vi har til å gjøre det vi liker/elsker/engasjerer oss i? Er det prestasjonen? Hvordan andre ser oss, eller er det mestringen, gleden i seg selv?
LES OGSÅ: De er midt i den største seksuelle konkurransen de noensinne vil oppleve
På skolebenken, synes du fagene er spennende? Temaene som du i utgangspunktet liker? Eller tenker du at dette noterer du, fordi du skal prestere på en prøve eller på eksamen seinere? Mestringsorienterte mennesker er ofte de som er nysgjerrige og utforsker sine kreative sider. I dag er vi så opptatt av å prestere at vi ikke tør å utforske det som er unikt ved oss som enkeltindivider.
Vi glemmer at personer som Nelson Mandela og Martin Luther King er mennesker som har gått bort fra normen, fordi de valgte å ha tro på seg selv som annerledes. Vi alle husker de store navnene gjennom historien, fordi de hadde unike ressurser og evner som de brukte til å forandre verden.
Det som gjør at vi husker dem, er at de skilte seg ut fra mengden. I dag er vi så opphengt av å være som alle andre, at de unike evnene som gjør oss til oss, forsvinner i bildet av hvordan det er ment at vi skal være. Handler vi på autopilot?
LES OGSÅ: Mali kom hjem og var oppløst i tårer etter billettkontrollen
Husk at Martin Luther King, Nelson Mandela og de andre er de menneskene som har fått flest nei. Kjære ungdom, vær så snill, ikke la et nei, et blikk eller en kommentar få deg til å tro at du ikke duger. Fordi verden trenger flere som deg. Samfunnet trenger alle de som tørr å gå imot normen.
Det er farlig å leve i et samfunn der prestasjon veier tyngre enn mestring. Samfunnet har større forventninger til hva man skal bli, hvordan man skal se ut og hva man skal bruke fritiden sin på. Ungdom opplever press fra alle kanter, og får fremstilt et ideal for hvordan man skal «takle livet». Men det er ingen oppskrift, fordi alle er forskjellige. Du har evner som gjør deg til deg, så slutt å fokuser på de evnene andre forventer at du skal ha.
Kanskje det som gjør deg annerledes er din største styrke. Og hey, det er egentlig ganske kult å tørre å være seg selv. Fordi, selv om det kanskje ikke står i historiebøkene om 50 år, så har du satt spor i ditt eget og de rundt deg sine liv.