Stev. Finnes det noe frykteligere? Folkeleik. Grøss og gru. Og er det egentlig noen andre enn Haga-slekta som har glede av Stiklestadspelet?
Det er Norge som er bra. Det er Norge som er best. Hurra for Norge, 17 mai, olje og alt det der. Jo da. Vår kultur er overlegen alle andres. Hurra.
Men deler av den norske kulturarven er noe vi på ingen måte behøver å belemre våre etterkommere med. Så vondt vil vi dem ikke.
Her blir man belært – også av forhenværende kulturministre ikledd bunad – om hva som er så fint med norsk kultur. Med brunost, vafler, Kvikk-Lunsj og grøt skal landet reddes fra mørkets makt. Vår justisminister var – unnskyld, er fortsatt – ganske hissig på grøten når det gjelder å fronte norske verdier og norsk kultur, utlendingene skal i hvert fall ikke komme her og komme her, liksom.
Men kan man ytre seg litt kritisk til enkelte norske, kulturelle identitetsmarkører, uten at man dermed blir beskyldt for å ønske kalifatet velkommen til vår ringe andedam?
Les også Adresseavisens mening: Spel tåler kritikk
Tilbake til utgangspunktet. Ikke all norsk kultur fortjener livets rett. Hvor skal jeg begynne? Det er ikke så rent lite å ta av.
Kanskje vi skal starte med politiske landsmøter? Ja, la oss det. Sektlignende ansamlinger av mennesker som står med hendene flettet sammen i skjønn harmoni mens de synger sanger som ingen av dem lenger tror på, aller minst vi, i hvert fall ikke når sangene synges av politikere vi ikke tror på. Og bakom lurer nachspielene...
Nei, du. La disse landsmøtene drukne i sitt eget dovne blandevann, så tør vi kanskje sende våre sønner og døtre inn i politikken.
Stev. Finnes det noe frykteligere? Har vi ikke alle vært utsatt for dette, gjerne på et sent nachspiel i 40- eller 50-årslag? Du vet, mann med pondus, hyppige støttesteg, som lar sin alkoholmarinerte basstemme runge til allmenn sjenanse, og til liten glede for andre enn seg selv. Det er verre enn menn med skjegg og kassegitar.
Opptatt av debatt? Les også: Kameraderi i politisk arbeid er ikke akseptabelt
Død over revyer. Glade amatører som kler seg ut som det motsatte kjønn, så originalt, og drar poenger vi har hørt – gjesp – tusen ganger før. Og jeg har ikke engang nevnt sangnumrene.
Spel. Milde skaper. Er det egentlig noen andre enn Haga-slekta som har glede av Stiklestadspelet? Nå ja. Har de egentlig glede av det, rundt olsok virker de jo bent fram hissige, på grensen til koleriske, hele gjengen. Selv har jeg sett det to ganger. Jeg fikk lyst til å drukne meg i Verdalselva. Selv om hestene imponerte. Og hei, nå er det jo spel på hvert svaberg langs kysten, og på hver slagghaug i innlandet. Men selv om en kvinne hadde en vanskelig fødsel i fjæresteinene en gang på 1600-tallet, så er det jo ingen menneskerettighet å lage et spel og plage andre med dette.
Vi lar martna og markeder gå med i det samme dragsuget. Hvor mange elgpølser trenger vi? Hvor mange tovede vottepar har vi bruk for? Ja, vi har skjønt at det er noe som heter gårdsoster. Alle disse bodene og teltene gjør for øvrig bybildet ufrakommelig for oss som har viktigere og mer presserende ærend. Hold i det minste evenementene ute i rurale, grisgrendte strøk, der det er rikelig med plass og parkeringsplasser.
Mer debatt: Tar AtB-sjåfører småbarnas sikkerhet på alvor?
Hurra for Kollen-søndagen. Da får vi nordmenn vist oss fra vår beste side, og hva vi virkelig er laget av. Munter stemning langs løypene, og etterpå går vi i samlet zombieflokk med heroinknekk i knærne på vei ned til T-banen, hvor vi morer oss med å slåss og ramle litt rundt på skinnegangene.
Folkeleik. Grøss og gru. Menn som spretter rundt på huk og skal sparke ned en hatt fra en stang, ikke ser det spesielt vanskelig ut, ikke er det spesielt morsomt å se på, gi meg breakdance når som helst og hvor som helst. For ikke å snakke om den enerverende felemusikken disse folkeleikene ledsages av.
Folkedans kan gjerne avgå en stille død, med det samme. Eller: dans gjerne i skjul rundt om på de tusen samfunnshus, men ikke sjenerer oss andre med det.
Jeg er fristet til å la nynorsk gå med i dragsuget. Men Carl Frode Tiller og Jon Fosse skriver så sabla gode bøker, at jeg i et anfall av mildhet lar nynorsken leve. Så vidt. Men det andre? Hurra. Eller kanskje ikke.
orjangreiff@hotmail.com
Hør våre kommentatorer snakke om Sylvi Listhaug, mistillitsforslag og beklagelser
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter