Jesus er sjelden best på film. Sett fra Maria Magdalena får Bibelens påskedrama en interessant, om ujevn nytolkning.

Det blir interessant å se om filmatisk oppreisning for Maria Magdalena er egnet til å provosere noen i dag. Den nye storfilmen som bærer hennes navn framstår som et oppriktig, seriøst forsøk på å gi henne en annen rolle enn i tidligere og i sin tid kontroversielle filmer som «Jesu siste fristelse» (1988) og «Jesus Christ Superstar» (1973).

I Rooney Maras skikkelse framstår påskedramaet fra Bibelen i en mer kvinnevennlig tolkning, særlig i synet på Maria Magdalena. Etter at en pave på slutten av 500-tallet ga autoritet til å se på Magdalena som en skjøge snarere enn en apostel, ble hun lenge tolket og sett som det.

Denne filmen, og de kvinnelige manusforfatterne Helen Edmundson og Philippa Goslett ser henne mer som en «apostlenes apostel» i tråd med Den katolske kirkes siste rehabilitering av Magdalena i 2016. Så her er ingen antydning om noe seksuelt forhold mellom Jesus og Maria, som i filmene nevnt over og i Dan Browns «Da Vinci-koden».

Et problem med bibelske påskedrama på film, er at de fort blir vaklende mellom Mel Gibsons blodige, brutale «The Passion Of Christ» (2004) og Monty Pythons «Life Of Brian» (1979). Det gjelder til en viss grad «Maria Magdalena» også, selv om den sjelden er ufrivillig morsom eller spesielt brutal.

Ren og sterk: Rooney Mara spiller tittelrollen i «Maria Magdalena».

Rooney Mara forsvarer Maria Magdalena godt, og gjør henne til en sterk, uskyldsren og barmhjertig ung kvinne, som trosser familien og press om å gifte seg, for å følge Jesus eller «healeren» som han først omtales som.

Rollen som Jesus på film er det ikke mange skuespillere som har kommet spesielt godt eller minneverdig fra. Jim Caviezel gjorde en imponerende tolkning i Mel Gibsons film. Joaquin Phoenix' versjon av Jesus er noe for seg selv. Taus, med et lidende uttrykk lenge før Golgata, samler han tilhengere på veien mot Jerusalem.

Jesus-skikkelsen til Phoenix er ikke så veldig langt fra samme skuespillers fryktinngytende gode spill som brutal redningsmann mot pedofile overgripere i Lynne Ramsays kinoaktuelle og svært gode lidelseshistorie, «You Were Never Really Here». Begge filmene løftes av et eminent soundtrack, her ved islandske Jóhann Jóhannsson, som tragisk nok gikk bort altfor tidlig tidligere i år.

De øvrige apostlene og spillet rundt Jesus er av filmens svake sider. Betegnende nok er Tahar Rahim og rollen som Judas best og mest sympatisk. Filmen overlater mye til musikk, bilder og ansiktsuttrykk. Det fungerer ganske bra, men filmen burde spart seg for undervannsbilder som for å vise dybde, i en ellers brukbar ny vri på en gammel historie.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av den beste påskepremieren, «120 slag i minuttet»