Hver gang jeg hører musikk av den strålende og mektige komponisten Dmitrij Sjostakovitsj, tenker jeg: Hvordan ville denne musikken vært uten Stalin?
De fleste kjenner historien om Sjostakovitsjs store suksess med med operaen Lady Machbeth. Han fikk Minsk-strålende kritikker. Folk strømmet til. Så gikk Stalin i operaen. Dermed var det slutt på moroa.
Formalistisk og dekadent musikk og Sjostakovitsj fikk klar beskjed: Mer av dette og det ville gå dårlig. Resten av sitt liv levde Sjostakovitsj med denne trusselen stadig hengende over seg. Samtidig ble store deler av hans miljø arrestert og henrettet etter at de hadde «tilstått» et eller annet.
Erik Selmer skal designe nytt lys i Nidarosdomen
I likhet med mange andre sov Sjostakovitsj ute i gangen for at den alltid nattlige eventuelle arrestasjonen ikke skulle vekke andre i familien.
Hvordan kunne Sjostakovitsj komponere ikke dårlig musikk og slett ikke musikk som skulle slikke Stalin, men derimot meget god musikk som absolutt ikke måtte støte Stalin.
Hver note, hvert lykkelige innfall, kunne koste ham livet. Dette er en balansegang av klasse. Det er opplagt at dette på en eller annen måte hadde innvirkning på musikken.
Les også kommentaren «Kulturens berettigede angst for fylkeskommunen»
På den andre siden vet man jo at for å bli kunst, må det gjerne motstand til. Historien er full av folk som ikke fikk det til. Ikke fordi de ikke hadde talent, nei fordi de manglet motstand. Hvis motstanden uteblir, uteblir nerven, anspenningen, å makte en vanskelighetsgrad.
Mang er de som derfor lager sin egen motstand, for eksempel ved å legge målestokken lang høyere enn de de makter for å oppnå en motstand som nok kan være stor, men ikke drepende.
For sant er det gamle ordtaket «all motstand som ikke dreper deg, gjør deg sterkere». Dette er det mange eksempler på. Et av dem er tsjekkisk film i en viss periode da man hadde et diktatur, men ikke av de verste.
Interessert i kunst? Her kan du lese mer.
Men det eksisterte dog og satte visse rammer så man ble nødt til å si tingene på andre måter enn rett fram, noe som ofte gjør uttrykket langt sterkere.
Hvis derimot absolutt alt er tillatt, som for eksempel som i Norge, blir kunsten og kulturen gjerne slapp og uttrykksløs.
For den våkne iakttager er det nok av dette. Til slutt er verden full av kultur som sier alt og ingenting, men som ikke lenger har noe publikum.
Mens på den andre siden, et folk med et visst diktatur, men som til gjengjeld har et sultent publikum. Dette later til å være det evige dilemma så vel samfunnsmessig som for det enkelte menneske. For den enkelte kunstner vil også helst unngå det mest strevsomme arbeid og heller tære på sitt talent så lenge det varer. Men akk, det varer ikke lenge, for det som skjer er at talentet overtar.
Les også anmeldelsen av den beste påskepremieren, «120 slag i minuttet»
Tøylesløst maler bildene seg selv, bøkene skriver seg selv og sakte ebber det store talent ut i intet eller i de mest vulgære åpenbaringer.
Og nettopp dette er ofte vidunderbarnets skjebne. Det går til grunne til tross for stor begavelse og på grunn av manglende moral. Vel å merke moral på det kunstneriske området.
Se dere om, kjære lesere, og dere vil se en verden av lettvintheter, tilfeldigheter og usannheter og en kunst som bærer preg av dette. Vulgaritetens tidsalder.
Så vidunderbarnets skjebne er ikke den beste. Nei, i grunnen er det langt bedre å være vidunderolding.
Hør våre kommentatorer snakke om Ap i trøbbel, høyt spill i rådhuset, Utøya-filmen og norsk humor
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter