Toppturister som utløser kostbare redningsaksjoner, må slippe å betale regningen av egen lomme.

«Blodtåka» kalles den gjerne, tilstanden hvor medier og journalister tenker i flokk rundt kontroversielle saker og personer. Det oppstår en slags massesuggesjon hvor bondevettet og motforestillingene fordamper i kampens hete.

GIKK DU GLIPP AV DENNE? «Tror du at du har kontroll? Ja, da er du ikke rask nok»

Også toppturelskere og friskikjørere kan rammes av en slags blodtåke når de står på toppen av et fjell med en pudderbelagt flanke foran seg. Suget etter å kjøre ned fjellsiden i urørt snø, trumfer gjerne bekymringer for skredet som kan gå etter dager med mye nedbør og vind. En del er så nyfrelste og uerfarne at de ikke er bekymret en gang.

«Det vil helst gå godt» lød mottoet til motstandsmannen Max Manus. Slik er det i fjellet også. Det går som regel bra med de fleste. Likevel, toppturfeberen har ført til en stor økning i skredulykker og tilfeller hvor turfolk står værfaste. Selv om mange har bedre skredkunnskap og skredutstyr enn for noen år siden, har det likevel vært en firedobling i antall innrapporterte skred denne sesongen. Så langt i vinter har ingen omkommet, men redningsaksjoner krever uansett store ressurser. I dag er det staten og frivillige organisasjoner som betaler. Men er det ikke rimelig at de som havner i ulykken betaler deler av regningen selv?

Mange svarer ja på spørsmålet. Særlig i kjølvannet av ulykker der ekstremsportutøvere er involvert. Eksempelvis når en alpin redningsgruppe og redningshelikopter etter mye møye har fått fraktet en skadet basehopper ned fra en fjellhylle. For det kan virke rasjonelt at «risikosøkende bajaser» må gjøre opp for seg. Politi og hovedredningssentral har da viktigere ting å drive med.

Politisk er det enighet om at redningsaksjoner fortsatt skal være en offentlig oppgave. Samtidig er det uenighet om hvorvidt utøvere som har opptrådt uaktsomt, skal betale en del av regningen. Brattsportmagasinet Fri Flyt sonderte terrenget foran stortingsvalget i fjor, og både Høyre og Frp mener det er rimelig at vi betaler ved store aksjoner der vi har vært uaktsomme, satt andres liv i fare eller brutt loven. Frp peker på at det er en vesensforskjell på en ekstremsportutøver og en uheldig turløper som blir tatt av skred.

Men er det egentlig noen forskjell? Ekstremsportutøveren er kanskje erfaren. Hun har kanskje sjekket skredfaren på varslingssentralen og vurdert snøforholdene. Selv om faregraden er lav, kan det likevel gå galt. Turløperen derimot, har kanskje ikke tenkt nevneverdig på vær og terreng før han la ut på tur. I etterpåklokskapens lys er det vanskelig å avgjøre skyldspørsmålet. Faren med «egenandel» er dessuten at folk i nød kvier seg for å be om hjelp, og færre vil varsle ifra om skred. Det kan koste menneskeliv.

Når det gjelder ekstremsport, er det lett å opptre som dommer så lenge det ikke er du selv som roter deg oppi vanskeligheter. Jeg har selv sittet og sett på fjellklatrere som blir hentet ned fra fjellet med helikopter etter å ha gått seg fast i en enkel klatrerute. Herregud, hvor vanskelig kan det være å holde hodet kaldt, var den første tanken som slo meg. Å be om hjelp, må jo være direkte pinlig. Særlig når hjelpen koster flesk og hendelsen blir dekket av lokalavisen.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi går med stygge sko og tror at vi er fine

Dagen etter klatret vi en litt mer krevende rute på det samme fjellet. Været ble dårligere enn meldt, og på toppen var tåka tjukk som gammel grøt. Kvelden kom og det ble trøblete å finne ruten ned. Etter mange timer i fjellveggen hadde vi brukt mye energi, og psyken ble etter hvert skrøpelig. Da gikk det opp for meg at det er mulig å kjøre seg bom fast både mentalt og fysisk, selv om du ikke er en overmodig idiot. Men det er ikke så rart at folk som ikke driver med slike aktiviteter, kan mene at ekstremsport er noe tull som tidvis gjør innhogg i statskassa. Hvorfor kan de ikke bare holde seg på flatmark, er gjerne innvendingen.

Livet på flatmark er imidlertid ikke helt ufarlig det heller. Der er det storrøykere som får lungekreft og bilførere som kjører utfor motorveien i snøføyka. De har betalt sin skatt, og det offentlige sørger for at de får hjelpen de trenger når de havner i uføret. Et uføre som mange mener at de dypest sett har forårsaket selv.

Gjennomsnittulykken: Norges Geotekniske Institutt (NGI) har kartlagt skredulykker mellom 2003 og 2013, og kartleggingen viser at gjennomsnittsulykken skjedde med en mann på 39 år på helgetur i bratt terreng. 55 prosent av de omkomne i tiårsperioden var skikjørere. Bildet viser Røde Kors-mannskap som søker gjennom et skred ved Sjusjøen skisenter i 2016. Foto: NTB Scanpix