Gerd Søraa var en bauta som pressemenneske, forfatter og politiker. Hun hadde et samfunnsengasjement utover det vanlige. Hun var et raust menneske.
På selve kvinnedagen gikk hun ut av tiden. I sin generasjon var hun på alle måter en foregangskvinne, men jeg hørte aldri hun brukte ordet feminist om seg selv. Hun var i en trøndersk linje fra Fredrikke Qvam, stifteren av Norske Kvinners Sanitetsforening. Hennes siste hilsen var å gi penger til sanitetsforeningen framfor blomster.
LES OGSÅ: Fra motløshet til håp
Gerd skrev bøker om jordmoren, sanitetskvinnene, og om flere sykehus. Hun var opptatt av dem som trengte hjelp og de som gjorde jobben. Hun var grunnleggende sosial og liberal. Hun var kjendis og hadde omgang med samfunnstoppene. Samtidig lå hennes hjerte hos vanlige folk hun møtte. Hun hadde respekt for alle og tok folk på alvor.
LES OGSÅ: Gambler vi med helsa vår?
Politikeren: Første gang jeg møtte Gerd Søraa var i valgkampen i 1977. Jeg var valgkampleder for Odd Einar Dørum. Venstre hadde fellesliste med KrF og Det Liberale Folkepartiet. Odd Einar sto på andre plass og Gerd på fjerde. Odd Einar kom inn på Stortinget takket være rausheten til Gerd Søraa. Grunnen var sikkert at hun følte stort fellesskap med Dørums sosiale engasjement. Det var ingen selvfølgelighet at DLF skulle stille på liste med Venstre få år etter splittelsen i 1972. Siden ble hun leder for DLF tidlig på 80-tallet og jobbet for å slå partiene sammen igjen. Venstre har ikke bare mistet et medlem, men også et engasjert medmenneske som kunne minne oss om politikkens viktigste oppgaver.
Veilederen: Tidligere sjefredaktør i Adresseavisen, Gunnar Flikke, omtalte Gerd som en utrolig god veileder: «Hun var et pressemenneske tvers igjennom, utrolig sikker i språk, kunnskapsrik, en sterk kvinne med personlighet.» Han trakk også fram Søraas store historie-interesse og medfølelse for de svake i samfunnet. Disse egenskapene møtte jeg som redaksjonssekretær i avisa Nidaros noen år mot midten av 80-tallet.
LES OGSÅ: Det rare landet med de snille menneskene
Hun ga oss tillit, men var samtidig tydelig i tilbakemeldingene. Hun var en driftig sjef som jobbet hardt for å ha et alternativ til den litt sedate tanta på Heimdal. Nidaros skulle bli en tøff byavis. Vi kom dessverre ikke i mål, men det er mange pressefolk som fikk sin opplæring under Gerds vinger. I dag kalles det mentor eller coach – veileder er et langt bedre ord. Kanskje burde det være flere slike veiledere i dagens medieverden.
Måltidet: Sto vi i med ekstra mye i Nidaros, vanket det pizza fra Benito. Han kom ofte personlig for å levere dugnadsmaten. Det er ikke tilfeldig at Gerd Søraa er malt på veggen på det som en gang var Benitos, sammen med byens store kulturkjendiser. Gerd kunne også invitere på middag sammen med sin venn Martin Michaelsen, Trondheims landskjente krovert. Her kunne hun utfolde sin fantastiske humoristiske sans.
Gerd Søraa var også en livsnyter enten det var mat eller kultur. Det er likevel et annet måltid jeg husker best fra tiden i Nidaros. Jeg hadde laget reportasje, sikkert etter innspill fra Gerd, om en familie som ikke hadde penger til julemat. Jeg fant familien og var fornøyd med en tragisk historie før julefeiringa. Gerd var fornøyd, men stilte raskt et spørsmål: «Hadde du med noe slik at de får julemiddag?». Rett før jul kom jeg tilbake med eske som gjorde at familien kunne feire med skikkelig julemat.
Alltid på vei: Det er slik veiledning som gir meg tittelen på denne signerte. Gerd Søraa var en betydelig tenker. Hun var en mester med ord. Hun var en som også gjorde det hun snakket om. Under bisettelsen ble det fortalt mange sterke historier om hennes sosiale engasjement. Hvordan hun fikk tid til alt er nesten vanskelig å forstå. Hun skrev over 20 bøker, hadde krevende jobb og stor familie. Da hun ble «pensjonist» var hun aktiv i innsamlingsaksjoner til kirka i Buvika og samlet inn klær og annet nyttig for barn i Baltikum. Hun begynte med rosemaling og treskjæring. Et rikt liv er over. Vi er mange som kan minnes henne med ettertanke og takknemlighet.