Det er mye god oppdragelse i historier fra barndommen.
Det måtte ha vært i juni, like før sommerferien i 1987 at Ann Kjersti og jeg, min beste venninne i verden spilte «direkten» på det gamle fiskeutsalget i Jonsvannsveien. Men jeg kan ikke huske å ha opplevd at det faktisk var utsalg av fisk i det hvite, firkantede murbygget som skilte husene våre fra hverandre.
For Ann Kjersti og jeg, vi var naboer, bestevenninner og av mødrene våre ble vi ofte kalt Tuppen & Lillemor – vår adferd var nok ganske lik de to jentene i den kjente barnesangen. Mer om det senere.
Les også denne kommentaren av Marianne Danielsen: Jeg kjenner pendelen svinge
Fiskeutsalget var nå blitt omgjort til et øvingslokale for rockebandet Vigilante, der min bror spilte synthesizer og han hadde særdeles høyt hår som krevde enorme mengder med elnett for å holde i høyden.
Du husker sikkert «direkten», der man skulle sparke en fotball på en veggflate hver sin gang og den som ikke traff, tapte. Det var som sagt en murvegg, så uansett hvor hardt vi skjøt ballen i veggen, forstyrret det ikke bandøvinga, mulig vi ikke brøt rockelydmuren heller.
Det var som sagt en fin sommerdag, vi var et sted mellom elleve og tolv år, hvorpå jeg plutselig befant meg i en situasjon der jeg følte meg utrolig urettferdig behandlet. Ballen hadde rullet, på finurlig vis, bak hjørnet på huset til Ann Kjersti og til et sted der det var umulig å treffe veggen – altså hadde jeg tapt.
Les også: Barndomsminner og Sverige påvirker navnevalgene våre
Så vi startet å krangle – som Tuppen og Lillemor ofte gjør. Det var, slik som jeg husker det, en veldig utfordrende situasjon å takle for meg, og jeg kjente at sinnet steg opp i meg da jeg ikke møtte noen forståelse hos min bestevenninne.
Naturlig nok, hun hadde jo flere ganger vært i samme situasjon med ballen selv. Så jeg stampet hardt i bakken, mens jeg sa et ord jeg aldri noen gang tidligere hadde tatt i min munn, og det mot bestevenninna mi.
Jeg sa «idiot». I det jeg sa ordet ble jeg så svimmel at jeg måtte sette meg ned i gresset. Jeg ble helt tåkete i hodet og skjønte vel egentlig ikke helt hva som skjedde med meg.
Opptatt av debatt? Les også: Kjære Gunnar Bovim, du må venne deg til å krysse Elgeseter gate
Hun løp gråtende inn til mammaen sin, mens jeg satt igjen i gresset og lurte fælt på hva det var som skjedde med kroppen min. Jeg var forvirret, for å si det forsiktig. Så forvirret at jeg brettet opp ermet på genseren min og bet meg selv så kraftig i armen, slik at jeg fikk et skikkelig bitemerke der.
Deretter løp jeg inn til mammaen min og gråt og fortalte at Ann Kjersti hadde bitt meg i armen. Må tro jeg fikk masse sympati og trøst, «stakkars Marianne». «Jeg ringer mammen til Ann Kjersti, jeg, slik oppførsel kan vi ikke ha i nabolaget», sa mamma.
Det tok meg cirka tre sekunder å tilstå at jeg faktisk hadde bitt meg selv i arma, og den gode trøsten fra mamma gikk over i god gammeldags kjeft. Hvordan i all verden kunne jeg finne på noe slikt? Jeg fikk beskjed om å gå på rommet mitt og tenke over hva jeg hadde gjort, og når jeg var klar, kunne jeg gå ned til Ann Kjersti og be om unnskyldning.
Denne historien har jeg fortalt til mine barn gjentatte ganger, fordi jeg synes den illustrerer mange gode poeng som jeg mener mine barn kan lære noe av.
Mer debatt: Som mamma har jeg rett til å kreve at skolen innhenter tillatelse for å gi datteren min lekser
Først og fremst – mammaen deres har også vært ei lita jente som har gjort dumme ting. Videre så er jeg opptatt av at vi ikke skal kalle andre mennesker slemme ting, fordi det kommer ikke noe godt av å såre andre for å fremheve seg selv. Og blir du svimmel i gjerningsøyeblikket så er det en god indikasjon på at det moralske systemet ditt fungerer og at kroppen din forsøker å fortelle deg at det ikke er helt riktig det du gjør. Det er heller aldri riktig å lyve, da sannheten alltid er bedre. Og selv om det å si unnskyld kan være vanskelig, er det veldig viktig å være modig nok til å gjøre det, for å bevare gode vennskap og relasjoner.
Det er viktig at vi gir barna våre god oppdragelse. Det å forsterke empati, følelser og relasjonelle ferdigheter blir bare viktigere egenskaper i tiden som kommer og i den verden de vokser opp i.
Når min sønn på tolv år blir litt synlig oppgitt og irritert på meg fordi jeg maser og han føler seg urettferdig behandlet, så bruker jeg å si: «Vær litt tålmodig med meg da, det er første gang jeg er mamma for en tolv år gammel gutt, jeg har ikke gjort dette før og lærer noe nytt hver dag.»
Det er et smart triks, fordi jeg kan bruke det år etter år etter år…
Hør våre kommentatorer og gjest Ingrid Skjøtskift snakke om ordførerkandidaturet, Høyre-landsmøtet, Trøndelag Ap og D.D.E.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter