Naboparet stjeler, plyndrer og det som verre er. I årevis har jeg forsøkt å få skikk på dem, men ingen ting nytter. Jeg har gitt opp!

Nå er dette paret i en aktiv fase. De rapper alt de finner for å pynte boligen sin. Her gjelder det å passe på sølvtøyet.

Tidligere lå jeg i krig med disse naboene. Jeg vurdere til og med å rive hele kåken. Da fiendskapet var på det verste, var jeg så provosert at jeg var troende til litt av hvert. Var innom tanken på å finne frem hagla. Svigermor stoppet meg med advarselen: Gjør du noe slikt, kommer en ulykke over deg!

LES OGSÅ: Lenker seg fast for å hindre hogst av Europas siste urskog

Du har sikkert skjønt at jeg snakker om skjæra, denne fuglen som kler seg i kjole og hvitt, men oppfører seg alt annet enn anstendig. Den kvalifiserer til betegnelsen fengselsfugl. Helt uforbederlig når det gjelder oppførsel.

Få dyr er mer omtalt i folketro og mer ledsaget av overtro. Ikke så rart, for den søker menneskets naboskap og er tunfuglen vi ikke kan være likegyldig til.

Om det er et utslag av klokskap skal jeg ikke påstå, men nå har jeg bestemt meg for å slutte fred. Jeg innser at jeg taper kampen, for det er vel her som ellers i livet, at det er bedre å være på parti med den uovervinnelige, enn å bli ydmyket hele tiden.

Les også denne kommentaren av Stein Arne Sæther: Et siste farvel med Storheia

Dette skjønte jeg først etter å ha lest «Skjæreboka» til Magne Husby fra Åsen i Levanger kommune. Han gir oss innblikk i livet til en usedvanlig klok fugl. Ikke bare kan den kjenne igjen ansikter og lære seg hvem som er venner og fiender. Den kan også hevne seg på sine fiender.

Blant mange gode historier, forteller førsteamanuensis Husby om det svenske paret som opplevde at det stadig ringte på døra. Kona åpnet, men det var ingen å se. Den tredje gangen hun var ute, så hun noen skjærer som kikket ned fra naboens tak og fattet mistanke, så hun kastet ut noen kyllingrester. Om skjærene tidligere bare hadde husert rundt ytterdøren og kommet borti ringeapparatet, skjønte de nå sammenhengen. De kunne ringe på og bli belønnet med mat.

LES OGSÅ: For mye plast og for få insekter

Kona trivdes godt med skjærene, men det gjorde ikke mannen i huset. Han var vel mer som meg, likte å mate småfuglene, men likte ikke at skjærene ranet fuglebrettet, så han kjeftet og husjet på dem. Skjærene lærte seg når mannen var borte og ringte på kun når kona var alene hjemme. I tillegg bombarderte de mannens Mercedes med skjæreskitt når den sto parkert på gårdsplassen. Og, kanskje mest oppsiktsvekkende, de tømte ekskrementene bare på førersiden der mannen pleide å sitte.

I en periode måtte han vaske bilen hver dag før han dro på arbeid. Konas Volvo derimot, fikk være i fred.

Denne historien er formidlet av svenske forskere som fikk den bekreftet av tre forskjellige personer. Mitt anstrengte forhold til skjæra hadde mest å gjøre med at den satt på taket av stærkassen og nappet ut ungene når de var store nok til å kikke ut. Da svaleungene var nesten flygedyktige ble de også fristende vomfyll for den skruppelløse familien. Skjæra tok seg inn på låven og forsynte seg av ungene mens foreldrene fløy desperate og klagende rundt.

Man kan mene at skjæra er fullstendig moralsk fordervet. En som plyndrer, stjeler og dreper fortjener ikke livets rett.

Forskningsdagene: Erstatter plast med planter

Det går an å snu tanken på hodet og si at skjæra bare gjør det som skal til for å holde liv i sin egen ungeflokk. I naturen er som kjent «den enes død den annens brød». Vi mennesker avliver dyr med dårligere begrunnelse enn skjæra.

Er det ikke slik at vi lar vårt forhold til dyr styres av følelser og plasserer dem i båser? Vakre dyr er snille og de stygge er slemme. Det lille søte ekornet for eksempel, er en røver og tyv av verste slag. Ikke bare raner den fuglereir for egg og unger, den stjeler til og med maten fra vinterdepotet til sine artsfrend-er. Et ekorn uten matlager, går sultedøden i møte. Da kan vi snakke om en moralsk forkvaklet skapning. Men ekornet med sine søte øyne og tiltalende vesen, slipper vår fordømmelse.

LES OGSÅ: Et sted må også naturen ha forkjørsrett

Så moralen er; ikke sku fuglen på fjærene og døm ikke dyrene på deres troskyldige oppsyn.

Og la for all del skjæra i fred! Steller du godt med den, har du en venn som passer på huset og varsler når uvedkommende kommer på besøk.