Jeg kjører mye langs E6 for tiden, og det er fint å se at hestehoven dukker opp i veikantene. Men hvor er det blitt av ungene som noterer bilnummer?
Jeg skal ikke late som at jeg tror de nylig har forsvunnet. Det må ha skjedd allerede i løpet av åttiåra. Sist gang Adressa skrev om unger som samlet bilnummer, var i 1982. Første gang var på midten av 1950-tallet, da omtalt som «litt av en mote».
LES OGSÅ: En krangel som satte spor
For min del startet interessen på Verdalsøra. En vårdag på begynnelsen av 1960-tallet hadde jeg stilt meg opp i krysset mellom riksveien og Nordgata sammen med en litt eldre kamerat. Antagelig var det den siste sommeren vi bodde i Verdal. Da var jeg snart sju år. Året før var det nok dårlig med skriveferdigheten, og jeg var vel heller ikke gammel nok til å sykle ned til Øra på egen hånd. På den annen side, jeg kan ikke huske noen begrensninger, vi ungene gjorde hva vi ville, bare vi ikke ødela noe og kom hjem til rett tid.
At bilnummer er en utdødd hobby, har åpenbare grunner. I dag er det altfor mange biler, og barna har annet å holde på med. En gang var dette en vanlig syssel for unger som ellers ville kjedet seg i hjel. Overalt langs veiene satt gutter og jenter på melkerampene med blyant og en liten, gul notisblokk. Det er ikke så merkverdig som det kanskje virker i dag. Bilnummer hadde alt det som kjennetegner gode samleobjekt: Ikke altfor utbredt, men fullt mulig å få tak i. Og viktigst av alt: Noen var mye mer sjeldne enn andre.
Les også: Barndomsminner og Sverige påvirker navnevalgene våre
Jeg husker fortsatt spenningen og gleden ved å notere bilnummer fra fremmede steder. Ved riksveien nede på Øra var sjansene store for å se biler med noe mer eksotisk enn trønderske U- og V-skilt. Vi lærte fort at det fantes fylker. D var Hedmark og T var Møre og Romsdal. Svenske biler var bare litt mer spennende, men kom det en tysker eller en danske forbi, var dagen reddet. For en bilnummersamler var det én stor fordel ved å bo i Verdal: Stiklestad og «Spelet om Heilag Olav»! På Stiklestad kunne vi i ro og mak notere sjeldne nummer, kanskje fra Frankrike eller Sveits! Under Spelet ble det rene bonanza, da kunne vi sykle hjem til kveldsmaten med stor rikdom på blokka.
Det var mer enn bare samlergleden. Jeg var hellig overbevist om at vi gjorde en viktig og samfunnsnyttig innsats. Jeg så for meg at hvis en forbryter på rømmen kjørte forbi, og jeg hadde notert nummeret, ville mine opptegnelser være til uvurderlig hjelp i politiets etterforskning. At det aldri skjedde, hadde ingen betydning.
Mer debatt: Som mamma har jeg rett til å kreve at skolen innhenter tillatelse for å gi datteren min lekser
Interessen gikk sikkert litt i rykk og napp, men én dag kom jeg opp i et samleretisk dilemma. Min far var engelsklærer og abonnerte på det amerikanske fotomagasinet «Life». Det var morsomt å bla i for en guttunge, men ett oppslag fikk meg til å måpe. Bladet presenterte en helsides fotomontasje full av bilnummer. Amerikanske skilter med alle slags bokstavkombinasjoner og farger! Den første innskytelsen var å innlemme alle numrene i samlingen, men så fikk jeg betenkeligheter. Var det ikke juks? Dessuten ble det som å spise ti porsjoner av favorittdesserten. Ikke uten kvaler la jeg fra meg bladet.
De uskrevne reglene kunne være ulike. Nylig kom jeg i prat med en gjeng voksne karer på Grillkroa i Oppdal. Flere var ihuga bilnummersamlere i sin barndom. En av dem fortalte at han pleide å sitte sammen med andre unger på en stor melkerampe ved Driva: «Hvis vi som snarest måtte løpe hjem for å spise middag, satt alltid én igjen og noterte. Etterpå ble det et helsikes arbeid å skrive av han som satt vakt!»
Heldigvis har ungene i dag annet å holde på med enn å sitte pal i en veikant å skrive av bilenes registreringsnumre. Det er kanskje ikke noen vits i å savne en så ørkesløs aktivitet. Bilnummerepoken kommer aldri igjen og kan i ettertid fortone seg som en uskyldens tidsalder. Det er bare et stykke på vei riktig. Bilismen hadde ennå ikke rukket å ta fullstendig overhånd, og veiene kunne virke idylliske, men i 1960 var det over dobbelt så mange trafikkdrepte som i dag, mens antallet biler var under tiendeparten!
Likevel var det mye bedre å vokse opp i bilnumrenes gylne tidsalder? Tja, for oss som slapp fattigdom, fyll, barnehjem, overgrep og ulykker, var det kanskje det. Spørsmålet om bedre eller verre er umulig å svare på, det eneste vi kan si, er at det var forskjellig. Like forskjellig som fremtiden kommer til å bli.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter