Endelig ser våren ut til å komme. Vinteren har vært lang og kald. Med våren kommer våronn, liv, grøde og grønt. Men på et stadig mindre areal hvert år skal det dyrkes korn, gras og annen mat.
Dyrket mark bygges ned eller går ut av produksjon i stort tempo. Verst i klassen er Trondheim og Trøndelag. Dypest sett handler dette om mangel på respekt for det arbeidet generasjonene før oss har lagt i å bryte ny jord og dyrke den. Det er ikke få timer som er lagt ned i hvert mål dyrket mark.
Dernest handler det om et for kort perspektiv. Helt siden vi sluttet å være et nomadisk jaktsamfunn har sivilisasjons- og samfunnsgrunnlaget vårt vært jorda vår og produksjonsevnen som ligger i den. Gjennom hundrevis av år har den definert hvor mange, hvor velfødde og hvor rike vi har vært.
Det er først i nyere historie at dette ikke lenger henger sammen. Spesielt etter industrialiseringen av landbruket internasjonalt og stadig mer handel har vi vent oss til at nok mat er tilgjengelig bare man kan betale for seg.
Les også: Europeisk natur i sterk tilbakegang
Og vi glemmer fort – siden det er slik i dag, legger vi til grunn at det vil være slik også i morgen. Det kan fort være å gjøre opp regning uten vert. Det er ingen siviliserte samfunn som kan eller vil eksportere mat om man ikke brødfør egen befolkning, uansett pris. Det er det mange eksempel på også i nyere historie. Uår, en krig, en ny plantesykdom. Årsakene til avlingssvikt kan være mange. Uten tilstrekkelig produksjonskapasitet og evne i Norge, eksponerer vi oss selv for slik risiko mange steder i verden.
Inntil videre tror vi ikke at noe slikt kan skje og bygger ned den beste matjorda vår i stort tempo. Og det er alltid gode grunner til at så skjer. Vei og jernbane, næringsarealer eller bolig. Men det er irreversibelt. Arealene vi bygger ned i dag kan aldri produsere mat igjen. Det er derfor rimelig å hevde at arealpolitikken vår lider av hybris og mangel på respekt.
Men utviklingen har også flere dimensjoner som ikke får oppmerksomhet. Parallelt med nedbygging i sentrale strøk, ser vi at stadig mer av de mer marginale landbruksarealene går ut av produksjon og gror igjen fordi det ikke lønner seg å drive dem. Avstandene til de gjenværende gårdene blir for lang, stykkene for små og arbeidsinnsatsen for stor.
Opptatt av debatt? Les også: Fredag kveld var det seks personer med hver sin skuter som starta fra Singsås. Alle var fra SNO
Konsekvensen er den samme som ved nedbygging: De arealene som generasjoner har dyrket opp tapes for alltid. Jorda holdes ikke i hevd og gror igjen. I en periode der Norge opplever stor befolkningsvekst og påfølgende behov for mer mat, øker på ingen måte vårt dyrkede areal, og vi tar heller ikke godt nok vare på de arealene vi har.
Det er mye fokus på selvforsyningsgrad i vårt ordskifte om norsk landbrukspolitikk. Enkelt forklart er det hvor mye av maten vår vi produserer selv. I dag ligger den på om lag 50 prosent inkludert fisk. Men om vi også tar med at vi importerer mye av foret dyrene våre spiser, er vi nede i en selvforsyningsgrad på ca. 40 prosent. Det er etter mitt skjønn for lite.
Et viktig politisk spørsmål burde være hvordan vi kunne økt norsk matproduksjon på norske ressurser fra 40 prosent av det vi trenger betydelig. I tillegg til bedre forsyningssikkerhet og bedre kontroll med matkvalitet og hygiene, ville dette kunne skape mange flere arbeidsplasser i Norge.
At vi fikk et kulturlandskap som ikke gror igjen og mer fart i bygdene våre, skulle jeg også mene er positivt. Men ingenting av dette vil skje om vi ikke klarer å ta vare på jorda vår. Arealressursen er helt avgjørende for hvor mye mat det er mulig å produsere. Det er derfor forstemmende at utviklingen går feil vei.
Mer debatt: Så kom en svær traktor med fres og sprøytet grus, is og asfalt inn over plenene på Flatåsen
Vi må ta bedre vare på jordbruksarealene våre: Vi må bygge ned mindre. Vi må holde de vi har bedre i hevd. Men vi må også dyrke opp nye arealer og vi må ivareta utmarksressursen bedre. Dette høres jo egentlig ganske selvsagt ut. Men hvordan ser det ut i praksis: Om vi ser bort fra den store nedbyggingen i Trondheim, kommer det til å gå med mange tusen mål prima jord om ny E6 mellom Stjørdal til Steinkjer bygges slik noen forslag ligger. På allerede eksisterende areal er det store etterslep og behov knyttet til grøfting og kalking. For mange vurderes produksjonsøkonomien så svak at investeringer utsettes. Marginale skifter gror igjen.
Regjeringen ønsker å forby nydyrking på myr av klimahensyn. I tillegg til at det er tåpelig, får det store konsekvenser mange steder fordi det ikke finnes alternativer – Norge er et myrland.
Og endelig føres det en rovdyrpolitikk som overgir stadig større deler av en fantastisk utmarksressurs fra matproduksjon til rovdyr. Den røde tråden er at når samfunnet må avveie ulike hensyn har norsk matproduksjon en tendens til å tape både lokalt og nasjonalt. Vi trenger endring og ny kurs på en rekke politikkområder for å snu dette.
Om få uker kommer jordbruksoppgjøret. Da får vi en pekepinn på om regjeringen ser verden likedan. Jeg har ikke store forventninger.
Hør våre kommentatorer og gjest Trine Skei Grande snakke om Venstres landsmøtet og Facebook-angrepet fra Ola Borten Moe
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter