Det er et sykdomstegn for det politiske systemet at unge politiske talenter ikke gidder mer etter en periode.
Nominasjonskomiteen i Trondheim Ap har startet arbeidet med å spørre dagens bystyremedlemmer om de ønsker å la seg nominere for ytterligere en periode. Fristen går ut 30. april, men det er allerede klart at flere av de unge og profilerte Ap-folkene ikke vil være med lenger.
Marek Jasinski, som feide inn som ny kommunalråd etter valget i 2015, vil slutte. Eirik Schrøder, også han tidligere kommunalråd og leder i oppvekstkomiteen, er på vei bort fra politikken. Sandra Skillingsås tar ikke gjenvalg, og Jørgen Knapskog er 90 prosent sikker på at det blir nei fra han også. Alle disse er bystyremedlemmer for Ap.
I tillegg til mange av de unge, vil en rekke eldre Ap-profiler også ut av det politiske livet nå. Ytterligere flere er fortsatt i tenkeboksen. Gruppeleder Geir Waage er fortsatt sykmeldt og har ikke gitt beskjed om han er klar for en ny periode.
De oppgir ulike årsaker til at de ikke ser for seg en ny periode i sosialdemokratiets tjeneste. Men det er vanskelig å ikke tolke svarene i relasjon til krisen Ap spesielt, og norsk politikk generelt, nå står midt oppe i.
Det er på mange måter sunt for politikken at partiene skifter ut sine representanter fra tid til annen. Noen skal komme og noen skal gå. Men det er vanskelig å se for seg at den forholdsvis store avskrellingen Ap nå opplever, ikke har sammenheng med det som best kan betegnes som et «annus horribilis» for partiet, både nasjonalt og her i Trondheim.
Det er nok lenge siden det var morsomt å gå på partimøter eller siden noen i Ap har følt at de får drive med politisk arbeid som skaper forandring, vekst eller som gjør livene våre bedre. Det meste har druknet i valgnederlag, interne stridigheter om lederskap, metoo-saker, Kystad-sak og Geir Waages forhold til Rune Olsø.
Den politiske hverdagen er nok gråere og kjedeligere enn kanskje mange tror når de stormer inn i bystyret. Timelange møter, kjedelige innlegg, bunker med sakspapirer på knirkene byråkratspråk og sur kaffe er nok en mye større del av den politiske hverdagen enn det ser ut som utenfra. Det er langt mellom de viktige politiske sakene som forandrer kommunen, landet eller verden. Når motbakkene, metoo-sakene og politiske intriger og maktkamp tar et større jafs av hverdagen, er det lett å la seg friste til et normalt liv på utsiden av politikken.
Det finnes likevel få som er uerstattelige. Ap vil nok ha små problemer med å fylle opp listen med motiverte og kapable politikere. Men signalene som kommer bør gi Ap og de andre politiske partiene grunn til å ta rekruttering på alvor. At mange melder seg ut, skaper på én side en omrokkering og slipper nye krefter til. Men det kan også skape en situasjon der en hard kjerne av veteraner driver politikken i en årrekke, mens de ferske hopper ut etter en periode uten å ha bygd opp erfaring og et nettverk som behøves for å gjøre en god jobb som folkevalgt. På den måten blir utskiftingene bare det, og ikke egnet til å få nye krefter inn rundt bordet der avgjørelser fattes.
Det er samtidig grunn til å merke seg at ordfører Rita Ottervik heller ikke har svart på om hun ser for seg et nytt valg som Ap’s ordførerkandidat. Mange i partiet er overbevist om at hun kommer til å gå for en femte periode som ordfører. I dag er det i alle fall umulig å se for seg hvem som skulle steget frem og blitt hennes arvtaker. Det måtte i så fall være Trøndelags fylkesordfører, Tore O. Sandvik.