Jeg har konfirmant i vår, og dette er trolig å banne i kirka, selv om det i vårt tilfelle er humanetisk konfirmasjon, men altså: Hva er det egentlig vi markerer?

«Er det viktig at slipset matcher borddekorasjonen?» «Hæ?» svarte jeg ekspeditøren. Var det forventet at konfirmantens slips skulle matche borddekorasjonene? Og jeg som ikke engang hadde ofret borddekkingen en eneste tanke. Holder det ikke med blomster? Prestasjonsangsten kom snikende, samtidig som jeg ikke var så rent lite imponert over at noen i det hele tatt tenker på at slips og borddekorasjon skal stå til hverandre.

Jeg kjenner en del 14–15-åringer, og uten å fornærme noen av dem – de er ikke voksne. Konfirmasjonen kommer heller ikke til å endre på det. De trenger noen år til før de kan «tre inn i de voksnes rekker». Jeg spurte en av fjorårets konfirmanter om han betraktet seg om voksen. Det avkreftet han kontant, men mente at han kanskje følte seg litt voksen på selve dagen. Godt poeng! De avkreves en mer voksen oppførsel på konfirmasjonsdagen.

Les også: Det koster å holde fest for konfirmanten

Den eneste sikre overgangen med konfirmasjonen er trolig at bankkontoen er mer velfylt fra en dag til den neste, uten at det, i vår tid, gjør konfirmasjonen til et overgangsritual fra barn til voksen.

Hva konfirmasjonen betyr teologisk er for meg noe uklart. Jeg trodde at det var å bekrefte dåpsløftet, men leser meg opp til at det snarere er at Gud bekrefter at den døpte er Guds barn. Noe jeg trodde man ble ved dåpen. Teologiens veier er så visst uransakelige. Men stadig færre velger kirkelig konfirmasjon. I 2017 var andelen 58 prosent, og blant disse er det trolig et mindretall som har et bevisst forhold til at de bekrefter, alternativt får bekreftet, et 15 år gammelt dåpsløfte.

Forbausende ofte oppgis tradisjon som grunn når konfirmanter intervjues om hvorfor de konfirmerer seg. At tradisjon – selve markeringen - er det viktigste motivet bekreftes også av forskning. Selv i en globalisert tidsalder, hvor ett av de sterkeste kjennetegnene nettopp er at tradisjon har mindre betydning for de valg vi gjør, synes konfirmasjon å være en seiglivet tradisjon. Det at man har alternativer utenfor kirken er trolig med på å opprettholde konfirmasjonstradisjonen.

Opptatt av debatt? Les også: Det var da jeg skulle kontakte Vegvesenet det gikk galt. Det vil si; jeg ga opp

Det er ikke vanlig, men heller ikke uvanlig, at enkelte velger bort både humanistisk og kirkelig konfirmasjon, men likevel beholder festen. Altså tradisjonen. Familien samles og markerer en ikke-konfirmasjon. Trolig til forveksling lik de andre konfirmasjonsfestene, men om jeg skal tippe er det her kun unntaksvis at slips og borddekorasjon matcher. Skjer det, er det trolig resultat av ren flaks.

Mens kirka er bekymret over at stadig flere vender dem ryggen, er jeg mer overrasket over at så mange fortsatt velger kirkelig konfirmasjon. I dag er det omtrent halvparten som døper barna sine, i gjennomsnitt er det 90 personer på en gudstjeneste og stadig færre gifter seg i kirka. Vi sekulariseres. Men tradisjon – den normative forventningen om en gitt adferd - trumfer ønsket om å bekrefte eller få bekrefte dåpsløftet, og slik overlever konfirmasjonen selv om den i vår tid er tappet for sitt opprinnelige innhold.

Mer debatt: Åpne kontorløsninger skaper ikke bare trøbbel

Noen av oss gjør endog så mye ut av dagen at vi velger slips til konfirmanten som matcher borddekorasjonene. Jeg hører om folk som pusser opp huset, forgyller konfirmantens første par sko slik at de utgjør en del av borddekorasjonen og syr linservietter i samme farge som elementer i konfirmantens bunad. Slik forsterkes feiringselementet, selv om jeg altså fortsatt er usikker på hva det er vi markerer.

Ifølge hjemmesiden til Den norske kirke er «konfirmasjonstiden i kirken ikke bare for deg som tror.» Det holder at du «er nysgjerrig». De kjemper altså om de samme «kundene» som humanetikerne, og for mange av konfirmantene blir det hipp som happ – det er uansett tradisjonen som er viktigst.

Hør våre kommentatorer snakke om Hytteturen fra helvete, messenger-mobbing, Trond Giske på fest og litt politikk

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter