Torbjørn Røe Isaksen er sint over at dagligvarearbeideren behandles dårlig. Næringsministeren langer ut mot dem som ikke setter pris på «hardt og ærlig arbeid». Flott det, men hva med å ta i et tak selv?
Isaksen reagerer på et innlegg fra Marthe Kristine Aalton, som i et innlegg på Side 2 etterspør den selvsagte gesten å bli behandlet med respekt på arbeidsplassen sin i dagligvarehandelen. Isaksen i den posisjonen han er i, gjør rett i å ta et oppgjør med klasseforakten som mange bærer på.
Problemet er bare at Isaksen ikke ser at den siden av politikken han representerer – arbeidsgiversiden – er kilden til denne manglende respekten.
Dagligvarebransjen blir sett på som en bransje man «bare ender opp i» nettopp fordi det er en bransje som på sekundet er villig til å skifte ut, eller fjerne hele arbeidsstokken sin. Dagligvarebransjen er en bransje med stor konkurranse mellom de tre dominerende kjedene.
Bunnpris-Lykke har inngått forlik med næringsmiddelgigant
En av måtene å konkurrere på, er å konkurrere på lønn og arbeidsvilkår. De store kjedene er ikke noen versting. Jeg skal heller ikke hevde her at de er verre enn andre sektorer av næringslivet. Det er ikke poenget. Poenget er institusjonene i seg selv.
Unge arbeidere «flyr» gjennom dagligvarebransjen. De yngre trenger penger ved siden av, eller i en mindre periode. De stiller derfor sin arbeidskraft til rådighet.
Dermed er det vanskelig å organisere seg, streikegrunnlaget blir svakt og konsekvensen er mindre mulighet til medbestemmelse og å sikre seg de arbeidsvilkårene en fortjener.
Ekspert om dagligvarebransjen: Slik kan kjedene ha samarbeidet
En slik arbeidsstokk er lønnsom. At noen av de rikeste er eierne av dagligvarebransjen, er ikke uten grunn. Gjennom franchisemodellen bærer også daglig leder risiko selv. Mellomlederen som hever lønn, står på siden til arbeiderne i kampen mot lederskapet. Franchiseeieren som betaler ut lønn, står på siden til lederskapet.
I bakgrunnen står roboter og søndagsåpne butikker, klare til å presse antallet arbeidere ned. Antall arbeidstimer opp. Organiseringsgrunnlaget – muligheten til å være med å bestemme over egen hverdag – minskes for hvert av disse stegene.
En dagligvarearbeider er utbyttbar. Vi legger ikke stort merke til at ansiktene på butikken stadig skiftes ut, eller blir færre. Vi ser ikke på deres arbeid som noe annet enn utbyttbart og erstattelig. Skulle de ønske å bidra i beslutningsprosesser som å fordele overskuddet de skaper for eierne, eller sikre den eldre kollegaen en god pensjon, står de uten mulighet til dette. Da må de skiftes ut.
Opptatt av debatt? Les også: Ikke la frustrasjonen din gå ut over oss som sitter i kassa
Om Rema lar arbeiderne bestemme, reduseres profitten som tilfaller eierne. Da vinner Kiwi og Coop. Slik føres de inn i konkurransens tvingende spiral mot bunnen.
En parallell: Advokatfirmaer i Norge tar ekstremt godt betalt. Hvorfor kan de det? Svaret ligger i at advokater ikke blir sett på som utbyttbare.
Personen er ikke utbyttbar, den er ikke en vare, men en person som fortjener respekt for det arbeidet vedkommende gjør.
Skulle noen foreslå å automatisere advokaters arbeid, ville ikke vedkommende bare bli latterliggjort for å foreslå det «umulige», men også hundset for å utvise en manglende respekt for det arbeidet advokater gjør. De materielle forholdene butikkarbeidere står i, gjør det utenkelig at samme situasjon kan oppstå. Helt siden den lokale kjøpmannen forsvant til fordel for butikker med utbyttbare ansatte, har dette bare blitt verre.
Frem mot 50-tallet var menneskeliggjøringen av de ansatte fortsatt et fenomen, gjennom den folkelige støtten av samvirkelaget der arbeiderne og kundene i fellesskap bestemte. I dag er dette bare en fjern drøm.
Mens Remas omsetning falt i fjor, økte den for Norgesgruppen
Skal Torbjørn Røe Isaksen faktisk oppnå det han ønsker – at hardt, ærlig arbeid blir verdsatt – må han begynne i sin egen leir.
Den leiren som ansetter sine ansatte ikke i kraft av at de er mennesker som fortjener å bestemme over egen hverdag, men i kraft av et behov for en vare – arbeidskraft.
Hvordan kan man forvente at «hardt ærlig arbeid» blir verdsatt av forbrukerne, når det institusjonelle rammeverket disse forbrukerne tar del i, selv reduserer de ansatte til utbyttbare varer på en regnskapspost?
Hør våre kommentatorer snakke om Hytteturen fra helvete, messenger-mobbing, Trond Giske på fest og litt politikk
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter