Fra en bydel med vond lukt og en aura av gamle dager, har Ranheim blitt stedet hvor det moderne Trondheim vokser bramfritt fram.

Lørdagens historiske kamp i Eliteserien på Lerkendal mellom Rosenborg og Ranheim, vil uansett resultat bli en kraftfull markering av at Ranheim er ikke som før, verken i det norske fotballbildet, eller bybildet i Trondheim. Like utrolig som gjennombruddet til fotballaget, er hvordan Ranheim som bydel i løpet av en drøy konfirmasjonsalder har gått fra å være gårsdagens område til selve bildet på Trondheims vekst de siste åra.

Da jeg vokste opp på 70-tallet, noen spydkast opp fra Ranheim, i en av datidens bydeler i vekst, Charlottenlund, var Ranheim en aldrende storhet i ferd med å bli ei bakevje. Papirfabrikken var da Ranheims fremste kjennetegn, mest på vondt, gjennom en fæl lukt fra papirproduksjonen som la seg over bydelen og tilliggende områder, særlig på dager med vind og tilløp til godvær.

Gammel tid: Ranheim Papirfabrikk var en del av Meraker Brug-portoføljen fra 1907 til 1971. Da ble den solgt til Norske Skog.

Ranheimslukta har vært et begrep i Trondheim i mange av de over 130 åra fabrikken har tronet over bydelen. Ved 70-årsjubileet for fabrikken i 1954 skrev Adresseavisen at det arbeidet 550 mennesker på fabrikken og at treforedlingsindustrien ga landet de største valutainntekter, nest etter skipsfart. Fra å ha vært tuftet på en slags forløper til oljen, industri, ser Ranheim i dag ut som et bilde på den nye oljen, i form av eiendomsutvikling.

Ranheim ble i 1954 beskrevet som «et lykkelig samfunn bygget på papir», hvor det i løpet av året var reist 125 nye leiligheter for arbeidere og ni funksjonærboliger. Dessuten hadde bydelen fått «ny spiseforretning og en kafé spesielt beregnet på Ranheims ungkarer». Nå samles sannsynligvis det stedet måtte ha av ungkarer på stadion.

Ranheimsvegen, som starter ved Gildheim og går forbi Rotvoll mot Ranheim var i min oppvekst en vei til fortidens Trondheim. I dag arter den seg som en helt annen tidsreise. Det tar et knapt kvarter med pedalkraft fra Solsiden til Ranheimsvegen. Langs sykkelveien opplyser halvgamle skilt om veien til Stjørdal, som om noen ved sine fulle fem ville finne på å sykle dit uten å kunne veien. Korteste vei til Ranheim burde heller ha vært skiltet, men da skiltene kom, var det neppe så mange som skulle dit.

I skogknausen ved Rotvoll hvor det i min tid gikk rykter om mannevonde okser, har det blitt klatrepark. På vei mot det som før het Nedre Charlottenlund, men nå stadig oftere omtales som en del av Ranheim, stikker det en eim av skitlukt mot nesa. Siden den avtar merkbart når jeg nærmer meg det gamle og egentlige Ranheim, antar jeg lukta skyldes biodynamisk jordbruk snarere enn papirindustri.

Å rulle ned Nedre Grilstadkleiva, forbi fornemme gamle villaer med aldrende bjørker, forbi enklere etterkrigsboliger og ned mot det nye, funklende boligområdet Grilstad Marina, er en tidsreise i seg selv. Å se hvordan nye områder med lavblokker med større og mindre fjordgløtt vokser fram, kan minne om å besøke østsiden av Berlin etter at muren ble revet: For hvert møte framstår bydelen i vekst og nyetablering. «Bischoffs plass – for deg som ønsker kvalitet og det lille ekstra», heter det ved en byggeplass.

På veien mot ny stadion, friidrettshall og skole, ligger Grilstad Fabrikker som en hvit industripølse omgitt av rosiner i boligform. Det er lett å skjønne gamle og nyere beboeres bekymring for om bydelen vokser for raskt, uten helhetlig plan. Kontrastene mellom optimisme, velstand og sporene fra «gamle» Ranheim er påtrengende. Best illustrert ved det jeg husker som Lutelva med det mest gule, forurensede vannet jeg så på 70-tallet. Nå renner vannet mye renere ved fabrikken, mot et kommende boligområde som betegnende nok skal hete Elvesvingen.

Langs den gamle Lutelva er et nytt boligområde under planlegging.

Det putrer fortsatt litt røyk fra fabrikken, men den største pipa står mest som en bauta fra andre tider, da Ranheim var noe helt annet. Om Ranheim var skitlukt, eplehager som innbød til slang og et fotballag som hadde vært bedre før, på mitt 70-tall, har lukta vært en del av bildet og historiene om Ranheim i en mannsalder og vel så det.

Like etter krigens slutt, i januar 1946, kunne Adresseavisen på første side avsløre at den tyske Reichskommisar under krigen hadde klaget på ranheimslukta og bedt fylkesmannen vurdere tiltak, fordi han mente lukten «hindret byens militære og industrielle utvikling». I november 1966 hadde det amerikanske reisemagasinet Holidays en reportasje fra Trondheim som neppe trakk flere turister til byen. Reporter Calvin Kentfield skildret nemlig: «en frastøtende by, hvor den vemmelige stanken fra tremassefabrikken hviler tungt over landskapet under skyene». I Adresseavisen prøvde turistsjef Flagstad å nyansere amerikanerens utfall: «Det lukter ikke Ranheim i Trondheim når det regner!», tordnet han.

Da jeg vokste opp, var det vanlig å tolke ranheimslukta som et tegn på at det ble finvær. Faren til en av kameratene mine jobbet på fabrikken, og for mange luktet det nok penger og vekst. Mens fotballeventyret Ranheim virker tuftet på mange av de gamle verdiene i bydelen, ser nye Ranheim ut som et brautende bilde på vår tid, med spredte ruiner og minnesmerker fra nær fortid.

Spor fra 80-tallet: Videobutikken og restauranten er ikke som før på Ranheim. Restauranten har flyttet til andre lokaler.

Nye, voksende Ranheim har hatt en befolkningsøkning på mange tusen, og kan om noen tiår ha omtrent like mange innbyggere som Molde. Heldigvis er fotballaget lettere å elske. Mellom den gamle fabrikken, ny stadion og Grilstad Marina, ligger det ærverdige Folkets Hus og den nedlagte videobutikken Ranheim Movies. Det blir interessant å se hvor mye av Ranheims fortid som fortsatt er synlig om noen år. Det må være bedre å bli forbundet med fotballeventyr og boligboom enn vondt lukt, men Ranheimsveien er fortsatt bedre å sykle mot byen, enn mot Stjørdal. Den beste grunnen til å sykle den andre veien, for oss som ikke bor der, er fotballaget.

Les også kommentaren «Det begynner å gå seg til»