Trondheim kommune ligger i Norges-toppen når det gjelder gjeld per innbygger.

Og hvis alle gode formål som bystyrets flertall allerede har vedtatt for de kommende år skal gjennomføres, vil dette måtte gå ut over fellesskapets goder. Slik står det til med byens finanser.

Fellesskapets goder betyr i denne sammenheng de penger som brukes på tjenesteproduksjon, etter at blant annet renter og avdrag er betalt, slik bystyret selv har vedtatt i sin handlingsregel. Tjenesteproduksjon betyr i denne sammenheng de pengene som er igjen å bruke til for eksempel skoler, eldreomsorg og vegvedlikehold, idrett og kultur.

LES OGSÅ: Umoralsk å sitte igjen i en liten toroms

Så må det legges til, at noen år bruker kommunen mindre penger enn budsjettert, men det skyldes i hovedsak at kommuneadministrasjonen ikke rekker å gjennomføre de tiltak politikerne har vedtatt. Men da kappes som regel bystyrets partier om hvordan de kan bruke de samme pengene på nytt, til enda flere gode formål, i stedet for å bruke det såkalte «mindreforbruket» til å nedbetale kommunens gedigne gjeld.

Det er rådmannen som nylig har lagt frem et notat som viser gjeldsutviklingen frem til 2031, forutsatt at bystyres vedtak realiseres. Hans prognose viser at gjeldsgraden vil øke fra 67 prosent i dag til 92 prosent i 2028 for deretter sannsynligvis å flate ut. Og han skriver: «Realisering av investeringsprognosen medfører sterk vekst i kommunens gjeld fremover, om lag fem prosent årlig. Dette resulterer i en dobling av gjelden fra om lag 15 milliarder kroner i 2018 til 30 milliarder kroner i 2031».

GIKK DU GLIPP AV DENNE? Mitt liv som skjermjunkie

Før eller siden vil dette ramme tjenestetilbudet, fordi det blir mindre penger igjen til den ordinære driften av Trondheim kommune.

Da skulle man tro at politikerne søkte å finne rimeligere løsninger som ville bidra til å redusere kostnadene ved for eksempel bygging og rehabilitering av skoler. Skoleutbygging er et sterkt forsømt område i Trondheim. Ja faktisk så dårlig planlagt og gjennomført at det nå bremser boligbyggingen. Det er logikk i at man ikke kan bygge nye boliger hvis man ikke har skoleplasser til barna i samme område. Men redusert boligproduksjon vil etter hvert i seg selv også presse boligprisene i været. Og det er ikke akseptabelt i en by hvor boligmarkedet allerede er under sterkt press som en følge av blant annet betydelig innflytting.

En løsning som kan bidra til blant annet lavere kostnader ved bygging av skoler og andre bygg, er de såkalte OPS-avtaler. Det betyr i praksis at kommunen inngår en avtale med en privat entreprenør som blant annet planlegger, og bygger, finansierer og senere drifter for eksempel en skole – alt i henhold til kommunens egne forutsetninger.

Dette er en løsning som er gjennomført med stor suksess andre steder i landet, både for bygg og anlegg, for eksempel veier. Men det politiske flertall i Trondheim er prinsipielt motstander av slike løsninger. Kommunen skal gjøre det selv.

Når bystyreflertallet ikke en gang vil vurdere slike avtaler, er begrunnelsen gjerne at kommunen alltid kan låne pengene billigere selv. Og til og med hevdes det at kommunen driver slike anlegg billigere enn private.

Man kan sikkert lage regnestykker og skrive notater som konkluderer at det er slik. Men da må man være mer kreativ. Hvis det viser seg at kommunens lånekapasitet er god og rentekostnadene blir lavere hvis kommunen låner selv, så får kommunen skaffe seg en opsjon på selv å overta finansieringen når anlegget er ferdig. Når det gjelder påstanden om at kommunen selv er i stand til å drive for eksempel skolebygg billigere enn andre, må man i det minste sette i gang en prosess for å finne ut om dette stemmer.

I Trondheim ser vi denne motstanden fra bystyreflertallet mot å samarbeide med private, også på andre områder.

Det er vanskelig å forstå når en kommune med høy gjeld har mislyktes, for eksempel når det gjelder å sikre byen tilstrekkelig skolekapasitet.