Ungene. De er så åpne de. Så rene. Så ufiltrerte. Så rett på. De sitter der og bobler mer eller mindre over av ideer.
Nylig var jeg på en forfatterturné arrangert av Trøndelag fylkesbibliotek. Oppgaven var å kjøre til skoler rundt om i fylket for å snakke med ungene om kreativitet og boken min «Hva som helst?». Jeg skulle ut og inspirere, tenne gnister og skaperglede i distriktet. Lite visste jeg om at det var jeg som skulle sitte igjen proppfull av inspirasjon, gnist og skaperglede etter at turneen var over.
Nå har ikke jeg vært på turné siden jeg brukte hver helg som trettenåring på å spille opp til dans på den famøse «Nintendo dance tour ‘93». Det var en lang og omfattende turné ispedd backstagelekser, «Terminator 2»-maraton i turnébilen, oppvarming for Rednex, kjærlighetsbrev og besvimelse på scenen på bakgrunn av en glassflaske som kom susende fra publikum og landet i panna mi.
Du kan trygt si at jeg var spent på å igjen skulle legge ut på tur. Med god grunn vil noen si. Men, jeg anså faren for kjærlighetsbrev og backstagelekser som heller lav, dessuten kommer brusen i plast nå for tiden, så jeg lot det stå til.
Fylkesbiblioteket hadde arrangert turneer før. Jeg kom til dekket bord. Tidsskjema, leiebil, kontaktpersoner og fandens oldemor var organisert og klart. Fabelaktig.
Les også Merethe Baustad Ranums kommentar: Trondheim kommune burde etablere en egen naturvitenskapelig barnehage
Leiebilen var verdt hele hopprennet alene. Familiens koksgrå stasjonsvogn hadde fint lite å stille opp med imot jordbæret fra framtiden. Verken den uhorvelige mengden telehiv, omkjøringer, stengte veier, vær, GPS-feiltolkninger, dyr i og ved veien, tungtransport, langtransport, breitransport hattkailla eller helikopter med vindmølledeler svevende centimet er over veien, gjorde kjøreopplevelsen dårlig. Til og med fraktbiten av turneen var altså givende. Dessuten er Trøndelag nydelig. Det være seg i Budal, Tydal, Klæbu, Roan eller Osen. Kontrastfylt og vakkert fra ende til annen. Inspirerende.
Så var det møtet med folket da. La oss ta de voksne først. Uansett om jeg ble møtt av «Åååh er det deg ja! Nei, nå ble jeg bra glad.» eller «Hæ, er DU forfatteren?», ble jeg tatt imot av hjertevarme, smilende lærere og bibliotekarer.
De tok meg imot på fabelaktig vis med kaffe og hjelpende hender. Det var kult å se at ungene rundt om i fylket blir tatt hånd om av så mye bra folk. De brenner for fagene sine og for ungene. Det var gøy å se det gnistre i kreativitet i øynene til elevene, men det var nesten enda mer stas å se lærerne bakerst i klasserommet smile stolt over elevenes påfunn.
Opptatt av debatt? Les også: Det føles ekkelt å ganske så ufrivillig bli en del av naboens familieliv
Ungene. De er så åpne de. Så rene. Så ufiltrerte. Så rett på. De sitter der og bobler mer eller mindre over av ideer. Tar det for lang tid før de får ordet, koker noen faktisk over av kreativitet.
Og ikke bare er ideene rå og ubesudlet av tvil og «hva om» og «enn hvis», de tar ikke fem øre for å jobbe videre med andres ideer heller. Sier noen «tegn en blyant», så roper noen andre (etter å ha fått ordet) «Gjør blyanten om til en blokk med masse vinduer i», «Da må du tegne King Kong på toppen av blyantblokka».
Jeg tegner og herjer på, men ville heller tegne Teddy Kong (en triveligere teddybjørnvariant av King Kong). Den vridningen tar ungene på strak arm. «Teddy Kong må holde Thea (karakteren i boken min)». Jeg lar Thea disse på en disse som den store teddybjørnen holder. Og slik holder vi på. Blyantblokken får nabohus. Et viskelær og en blyantspisser blir til kulturhus og kjøpesenter. Vi lager en hel verden av streker og tanker. Sammen har vi jobbet fram et bilde eller en historie som ikke hadde kommet fram om det ikke hadde vært for alle i klasserommet. Samarbeid, latter, åpenhet og tegning. Skole etter skole. Helt fantastisk.
Jeg koste meg på de 12 stedene jeg besøkte og jeg tror ungene også koste seg, der de satt ytterst på stolene og ivret etter å få bidra til vår felles kreative kaoskompott. Jeg måtte dog skuffe en elev da han spurte håpefullt: «Kjæm du i mårra også?».
Mer debatt: Alle disse 12 000 kjøretøyene vil passere fem meter fra hodeputa til babyen
Uka oppsummert:
- Jeg har fått nesten 500 nye bestevenner i distriktet.
- Trøndelag er så innmari beautiful.
- Lærere må få mer i lønn.
Forresten, mens jeg husker det, dere må huske å tegne på alt. Alltid.
Hør våre kommentatorer snakke om Frp, 1. mai og «Heimebane»
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter