Publikumsrekord og et pent overskudd: Trondheim har vært gjennom en jazzfest av de sjeldne.
Tallenes tale er klar. Trondheim Jazzfestival satte rekord med godt over 9000 publikummere, og festivalen går med et pent, lite overskudd. Viktigere er det likevel at festivalen ga folk en serie fine opplevelser.
Da Ståle Storløkken slo an siste tone på tangentene i Dokkhuset søndag kveld, var vi ferdige med seks dager som vil henge igjen i folks bevissthet i lang tid. Storløkken, som er en etterspurt tangentmann verden rundt, viste seg fra en mykere, mer akustisk side enn vanlig da han framførte bestillingsverket «Twilight Saloon» sammen med fire andre musikere. Han overrasket.
Overraskelsene preget også mange av de andre konsertene. Publikum fikk enda en gang oppleve det epokegjørende samspillet mellom Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, de fikk høre soul og hip hop, samtidsjazz, mainstreamjazz og frijazz. De fikk oppleve Otto Nielsens gamle Trondheims-sanger i ny drakt, og de fikk kirkekonserter med både Solveig Slettahjell, Henning Sommerro, Gunnar A. Berg, Arild Andersen og Trondheimsolistene.
Været var så fint at det for mange var mer fristende å sitte ute i sola. Det var Kristi himmelfartsdag og en inneklemt fredag som gjorde at mange dro ut av byen. Likevel var det fulle hus på de aller fleste arrangementene.
Om kvelden på Kristi himmelfartsdag, for eksempel, var det knapt en ledig plass i Olavshallen da Chick Corea spilte med Jazzorkesteret. Samtidig, noen hundre meter unna, fylte John Cleese den store salen i kongresshotellet på Brattøra.
Fulle hus på Corea og Cleese samtidig. En av tidenes største humorister og en av tidenes største jazzmusikere side om side. Man skulle nesten tro Trondheim var en verdensby. Vi har i hvert fall ingen grunn til å klage på kulturinteressen.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Feirer musikken som gir byen internasjonalt ry
Jazzfest tilbyr dessuten ikke lettvint publikumsfrieri. Det kunstneriske nivået er høyt. De som opptrer, er mer opptatt av å utvikle sin egen musikk enn å nå ut til et størst mulig publikum. Avslutningskonserten med Ståle Storløkken ble et godt bevis på det.
Han har ofte omgitt seg med kaskader av lyd. Han har spilt rocka, groovy musikk med folk som Motorpsycho, Terje Rypdal og Elephant 9, og mange ventet seg noe liknende i Dokkhuset. I stedet fikk vi en konsert som i lange partier var dominert av dempet, lyrisk musikk. Storløkken hadde komponert vakre ballader og lot musikerne utfolde seg på store, åpne klangflater.
Han hadde med seg Anja Lauvdal på piano, den britiske cellisten Lucy Railton, Eirik Hegdal på ymse saksofoner og trommeslager Hans Hulbækmo. Den uvanlige besetningen resulterte i uvanlig musikk og uventede lydnyanser. Samtidsmusikk og honky tonk piano i frijazzstil gikk hånd i hånd.
For noen av oss ble klangflatene i lengste laget, men Ståle Storløkken fortjener honnør for at han gjør noe annet enn det opplagte. Han er en av utallige musikere i det midtnorske jazzmiljøet som hele tiden er interessert i å gå nye veier.
LES OGSÅ: Siris Svale Band har gløden i behold
Trondheim Jazzfestival er også i konstant utvikling. Årets festival var den 30. i rekken, og arrangørene har fått et betydelig løft i bevilgningene. Med smått og stort gjennomførte de over 70 ulike arrangementer på seks dager. De kan si seg strålende fornøyd med at så mange kommer for å lytte til musikk som ligger et godt stykke unna det mer lyttervennlige lydtapetet som omgir oss til daglig.
Arrangørene kunne lent seg tilbake og slått seg til ro med at de har lykkes. Men i likhet med resten av det livskraftige jazzmiljøet i Trøndelag er de nok klar over at det skal de i hvert fall ikke gjøre.