Etter grundig gransking av veikantene gjennom Trøndelag, kan jeg med en viss tyngde fastslå at sørdelen av Melhus kommune skiller seg ut – når det gjelder utsmykning av låvene.
I arbeidet med en kommende bok om kulturminner langs E6, kommer vi på sporet av mer enn vakre steinhvelvbruer og rester av gamle kongeveier. Låvene i området rundt Hovin, Lundamo og Ler har en bemerkelsesverdig tetthet av driftsbygninger som er utstyrt med dekorative border.
LES OGSÅ: Det typisk norske er viktig, bare det ikke koster noe
Det er noen slike låver også lenger sør, rundt Støren og i Soknedal, men ellers i Trøndelag finnes de bare helt tilfeldig. Bortsett fra hvitmalte karmer, har trauste trønderske driftsbygninger ikke særlig mye pynt, derfor er de hvite spissene i overgangen mellom fjøs og låve ekstra iøynefallende.
Det finnes et beslektet fenomen i Stadsbygd. Der preger de blåmalte låvedørene så å si annethvert gårdstun. Det spesielle er ikke bare at det er så mange av dem, men også at så få har vært klar over at de er alene om denne hangen til blåfarge – og at ingen har en sikker forklaring på hvordan den har startet.
Les også: Gamle hus er en ressurs. Ta vare på originalen!
Kulturminner fra vår nære fortid blir ofte ignorert. Så å si alle de gamle melkerampene var utradert før en håndfull av dem i Selbu faktisk ble vernet av Riksantikvaren. Noen ganger blir slike kulturminner sett på som for hverdagslige, andre ganger som for «stygge» – eller de blir ikke sett i det hele tatt.
Det siste er langt på vei tilfellet når det gjelder de hvite bordene i Melhus. Det vil si, de blir nok sett, men ikke lagt merke til. Hvorfor er det så mange akkurat i Melhus? Hvordan har de egentlig oppstått? Da vi først begynte å gruble på disse spørsmålene, ble det nesten en besettelse å finne ut mer.
Les også denne kommentaren av Daniel Johansen: Norges Toscana, du liksom
Vi oppdaget at det finnes flere varianter. Den vanligste er at hvert bord har en hvitmalt spiss, mange steder er det også boret inn et hull halvveis nede på spissen, slik at den virker ekstra forseggjort. I et par tilfeller er bordene avrundet istedenfor spisset. I iveren etter å finne ut mer, kjørte vi flere ganger frem og tilbake langs europaveien i kjerneområdet. Uten å begi oss inn på sideveiene, registrerte vi godt over tjue gårder med de hvite kantene. Lenger nord i Melhus ser det ut til at skikken er fraværende.
Når vi kommer i prat med dem som bor på gårdene som har denne utsmykningen, er de ikke oppmerksomme på at de er bærere av en særegen tradisjon.
«Er det bare her det er sånne spisser? Låven trenger et nytt malingsstrøk nå, så vi skal passe på at de ikke blir borte,» sa en av gårdbrukerne.
LES OGSÅ: Landeveiens detektiver er borte
En annen fortalte at det var oldefaren hans som bygde låven tidlig på 1920-tallet, men heller ikke han hadde noen forklaring på de hvite bordene. Slik var det overalt hvor vi stoppet og snakket med folk. De var selvsagt klar over bordene, men hadde ikke tenkt over at de er spesielle.
De hvite kantene er åpenbart i slekt med sveitserstilen som ble kjent for sin «snekkerglede» i form av utspring, utskjæringer og blondeborder. Stilen ble vanlig på villaer, hoteller og vanlige bolighus i siste halvdel av 1800-tallet, og den varte til langt ut i mellomkrigstiden. Den mest sannsynlige forklaringen er at én eller et par lokale snekkere i Melhus, for rundt hundre år siden ble inspirert til å gjøre noe ekstra ut av arbeidet sitt, og at dette ble en lokal mote- også kalt byggeskikk.
Mens arkitektene bak sveitserhusene fråtset i alskens dekorelementer, har låvebyggerne fra de gamle kommunene Flå og Horg holdt seg i skinnet og nøyd seg med den enkle borden, i tillegg til den vanlige hvitmalingen av dør- og vinduskarmer.
De store, røde driftsbygningene, «bygdenes katedraler» som de også er kalt, står i dag ofte tomme og risikerer etter hvert å bli revet. Kanskje er de en så viktig del av Bygde-Norges identitet at de overlever en stund til. Da må de gamle låvene i Melhus være ekstra godt beskyttet, for så lenge de vakre, hvite bordene blir holdt ved like, får vi tro at bygningene også får være i fred.
