I dette fremmedgjorte, kolde, ensomme samfunn er det altså menneskelighet tilbake. Noen ghettoer der håpløsheten blir gjort til skamme.
For en tid siden ble jeg rammet av, som det heter, en isjias som begynte så sakteligen, men utviklet seg til det rene smertehelvete.
Jeg har opplevd litt av hvert når det gjelder smerter, men dette overgikk selv mine dristigste forventninger. Krumbøyd – umulig å male og altså bare en utvei – operasjon.
Feig og redd som jeg jo er, innfant jeg meg dog den skjebnesvangre dato, men gud bedre hvor jeg etter hvert ble lamslått nesten av forbløffelse, for slike sykehus kan det ikke finnes mange av. Leger som forklarer tingene – sånn og sånn ser det ut – slik og slik kan man gjøre.
Les også Tor Langbachs kommentar: Blekens innlegg om Ottervik var ikke personangrep eller sjikane
Jeg ble etter hvert kjørt ned til operasjonsstuen, der tre vakre kvinner mottok meg. Jeg ble øyeblikkelig minnet om de tre hekser hos Shakespeare, bare at mine engler var vakre som Shakespeares heslige.
Jeg tenkte jeg skulle si det, men de hadde kanskje ikke lest Macbeth og da så. Så rakk jeg ikke overveie mer, for alle tre, en etter en, druknet i narkosen og jeg med dem.
Fire timer etterpå var det over, og de neste tre dager hadde jeg gleden av å være på nevrokirurgen i et miljø fylt av hygge og omtanke.
Opptatt av debatt? Les også: Betenkelig at fastleger fortsatt tar ulovlig gebyr
Hyggelige sykesøstre – jeg ble oppvartet hele tiden av Ola og Kristin og Caroline og hva de nå het alle sammen. Frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Jeg ville blitt fet som en gris hadde jeg blitt der lenger. Fortreffelig mat, all heder og ære til kokkene også.
Kort sagt; jeg vil anbefale et benbrudd eller lignende.
Jeg for min del ble etter hvert i så bra form at jeg fikk lyst til å utgyde meg litt igjen.
For hva er det store kjennetegnet ved vår tid? Jo, fremmedgjøring. En fremmedgjøring som griper mer og mer om seg.
Tenk på den enslige gamle langt ut på landet, som ikke skjønner noe av PC og skjermer. Og dette er ikke få, men mange.
Mer debatt: Skuffet, lei meg og lettere rystet over at kun fire av 1 100 elever på Strinda ønsket å gå i 17.-mai toget
Jeg driver selv en bedrift, alene der praktiske gjøremål strømmer inn. Uten en regnskapsfører ville jeg ikke fått malt et bilde. Snart opphører også posten – og all denne fremmedgjøring er katastrofal fordi den rammer menneskets sosiale lengsel også.
Kafka var en av de første som skjønte dette og som sa den berømte setningen: «Ja visst er det håp – massevis av håp – bare ikke for oss». Men i dette fremmedgjorte, kolde, ensomme samfunn er det altså menneskelighet tilbake. Noen ghettoer der håpløsheten blir gjort til skamme.
St. Olavs hospital er en av dem. Som nærhet og varme i all fremmedgjøringen. Og dette er antagelig det vesentligste elementet i en slik institusjon.
Ja visst er det håp – massevis av håp.
Hør våre kommentatorer snakke om NRK-streik, flukt fra Ap, turismens problemer, VM på ski og siste nytt fra Cannes
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
