…sang tekstilarbeiderne i NRK-serien på introlåten til Fredrikssons Fabrikk, før fagorganiserte Pia gikk inn på kontoret til fabrikkeier Fredriksson og ropte at de streiket, om de ikke fikk mer gunstige arbeidsforhold.
Fredriksson kunne like gjerne vært et bilde på ledelsen i dagens NRK.
Onsdag 23. mai 2018: Dagsrevyens ellers så tight dresskledde nyhetsanker Jarle Roheim Håkonsen med rød streike-skjorte og megafon på forsida på Klassekampen. Kjemper for rettferdigheten til andre enn seg selv. Enhver tredveårig kvinne i offentlig sektors våte drøm, hva?
LES OGSÅ: Halvparten av de mellom 18 og 44 år savnet ikke NRK «i det hele tatt»
NRK-streiken er over, og Jarle må tilbake til den tighte dressen sin og presentere nyhetene for oss. Takk og pris.
Alle har en mening om NRK. Fordi NRK – det er vårt. Det er vår felles rikskringkasting som vi betaler for å gi oss kvalitet i alle ledd. Så man kan si at vi alle ble streikerammet under NRK-streiken, selv om ordet «streikerammet» aldri skulle vært brukt noen gang. Hva er vel en streik uten at noen blir rammet? Seertallene sank betraktelig – og vi fikk virkelig se og høre hvor lite NRK er uten nyhetsankrene, journalistene og kommentatorene. Jeg er glad jeg ble «rammet». Ofte tar jeg for gitt hvor viktig NRK er for meg og for oss, fellesskapet. Det er nemlig kanalen som samler oss – ikke splitter oss.
LES OGSÅ: Interessene dine styrer hva du leser
Nyhetsanker og streikeleder Jarle har det nok ganske godt i fulltidsstillingen sin. Han streiket ikke først og fremst for bedre lønn for seg selv, ei heller debattjournalist Fredrik Solvang som proklamerte at streiken også handlet om solidaritet med medarbeidere som har kunnet sett lenge etter en fulltidskontrakt. Denne solidariteten burde smitte over på resten av befolkningen. Å stå i midlertidig jobb, i en evig vikartilværelse eller å bli utbyttet på grunn av manglende kompetanse etter mange tunge år i yrkeslivet, dog det likevel er arbeidsgivers jobb å sikre at man får denne kompetansen, er en blytung tilværelse. Mange NRK-ansatte og vikarer kan bare drømme om boliglån og en sikker fremtid – selv om de er midt i trettiårene og har mange år i yrkeslivet bak seg. Onsdag fikk vi vite at Migrapolis-profilen Rajan Chelliah fikk sparken grunnet manglende kompetanse – etter 19 år i NRK.
LES OGSÅ AT: streiken antakelig ville vise folk at de klarer seg godt uten NRK.
Solidariteten vant denne onsdagen. Nå blir tilkallingsvikarene behandlet som andre faste ansatte når det skal forhandles om lønn, samt at alle ansatte får en lønn som kan være i nærheten av å matche andre mediehus i Norge. Det skulle bare mangle. Jarle forteller VG at han er «drithappy». Det er det sjeldent man hører han si på Dagsrevyen.
Samme onsdag fikk vi nyheten om at de streikende ansatte på Elvebakken barnehage vant fram i kravet om å beholde tariff. Dette kom ikke av seg selv – fagorganisering og fellesskap var eneste mulighet.
Nå får vi «sårt rammede» vår felles nyhetskanal tilbake i full blomstring i takt med bjørka og godt er det. Så bør vi hylle de som gikk i bresjen, og la oss inspirere over at det nytter å protestere. For, fortsatt er mediehusene fulle av tilkallingsvikarer og midlertidig ansatte som ender i usikre tilværelser. Journalister blir byttet ut med videobloggere og «some-eksperter» – gravejournalistikk blir byttet ut med klikk-journalistikk. NRK-streiken var ikke bare en seier for de ansatte – det var også en seier for oss andre, som trenger ordentlig journalistikk i en tid markedsjournalistikk, content marketing og «fake news» florerer. Det er også viktig for oss at de beste journalistene forblir i NRK og ikke går til andre mediehus på grunn av høyere lønn.
Hva var vel livet uten deg, NRK? Svaret er: Ganske tomt.
LES OGSÅ: Streiken viste at NRK trengs mer enn noen gang
Det blir nok en stund til vi får se Jarle Roheim Håkonsen i rød streike-skjorte og megafon igjen – men det er nok mange andre menn som kunne tatt av seg dressen og gjort det samme framover i solidaritet med dem som står utenfor. Ikke for å være enhver tredveårig kvinne i offentlig sektors våte drøm, men fordi det nytter.
Og det er faktisk en våt drøm med menn som kjemper saken til flere enn seg selv – disse vokser ikke på trær om dagen i en tid organisasjonsgraden synker. Men det er dette som driver samfunnet fremover. Streik er ganske sexy når fellesskapet fungerer – og vinner.