I møte med bildene av enda mer vold i Gaza, er det nok lett for oss å tenke at denne konflikten er uløselig, og at det dypest sett ikke angår oss direkte.
Begge deler er feil. For det første er det ikke noe alternativ å la befolkningen i Gaza fortsette å være innelåste og isolerte, til den humanitære katastrofen blir fullkommen. Gaza mangler mat, vann, og grunnleggende varer for å få hverdagen til å fungere. Hundretusenvis av barn vokser opp i det som er fullstendig uakseptable omgivelser, under okkupasjon og med jevnlige voldshandlinger, og med et undertrykkende regime også innenfor murene.
LES OGSÅ: Ser ingen løsning
For det andre har vi så klart mulighet til å gjøre noe. Og det aller mindre vi kunne gjort, er å spørre oss selv om fredsprosessen vi en gang var stolte av, og som vi som oftest viser til i våre halvkvedete fordømmelser av volden, nemlig Oslo-avtalen, egentlig noen gang har fungert etter hensikten. Avtalen var ment som et veikart til en uavhengig, palestinsk stat, i fredelig naboskap med Israel. Fasit mer enn tjue år etter, er et Palestina som er fullstendig oppstykket, politisk splittet og okkupert, og et Israel som bokstavelig talt har muret inne sine naboer.
LES OGSÅ: Ropekonkurransen
Da Espen Barth Eide var utenriksminister, var han tydelig på at det etter hvert må settes et klart tidspunkt der man gjennomfører en såkalt «stocktaking», altså at man så å si gjør opp regnskap for arbeidet med Oslo-avtalen generelt, og med giverlandsgruppen – som finansierer statsbyggingsprosjektet i Palestina – spesielt. Det var helt på sin plass, for med tanke på den akutte utviklingen for palestinere flest, den demokratiske utviklingen i Palestina, og den politiske utviklingen i Israel, risikerer Norge i verste fall å bidra til å sementere en situasjon som låser palestinerne fast i ufrihet, og som låser Israel inn i en stadig mer etisk uakseptabel rolle – om vi fortsetter i samme spor som i dag.
Vi har på den ene siden et Palestina som ikke egentlig er en egen stat, og som ikke egentlig har en fri befolkning, og på den andre siden et Israel som aktivt saboterer forsøkene på å oppnå nettopp en fri palestinsk stat. Norge har investert en betydelig grad av politisk prestisje i Midtøsten. Det kan også innebære at få her til lands har vært villige til å se på de faktiske konsekvensene av våre egne bidrag til regionen, selv om mye er gjort med de beste hensikter.
Les også Daniel Johansens kommentar: SV forbyr jødisk liv
For det var nok få som kunne se for seg da Oslo-avtalen ble inngått, at vi fortsatt skulle være der vi er nå. Ingen kan være komfortable med fasit i Israel og Palestina nå mer enn tjue år etter. Verken med den uhemmede voldsbruken mot palestinere i Gaza, den daglige ydmykelsen av palestinerne på Vestbredden, eller med den demokratiske utviklingen i Palestina, der Abbas’ regime mer og mer ligner et hvilket som helst annet autoritært styre og der Hamas vanstyrer Gaza, eller med den retorikken den ytterliggående regjeringen i Israel bruker, og den sabotasjen den israelske regjeringen utfører, som i praksis hindrer en framtidig fredsavtale, gjennom voldsbruk og bygging av stadig nye bosettinger. I 2013 besøkte jeg unge aktivister og bloggere i Gaza. Her i Norge assosierer vi ikke nødvendigvis alltid bloggere med de viktigste spørsmålene her i livet. Men i Gaza er tilværelsen som blogger, blodig alvor. Det å være blogger på Gaza er livsfarlig. De kan kastes i fengsel, de kan bankes opp og i verste fall bli drept. Jeg snakket med ungdommer som er låst fast mellom Hamas’ religiøse jernregime på den ene siden og israelsk militærmakt på den andre.
LES OGSÅ: Dystre utsikter for fred mellom Israel og Palestina
Vi må stille oss spørsmålet: Har vi gjort vårt for at disse ungdommene kan ha et større håp om å en dag leve i frihet?
Har vi forsikret oss om at Norge ikke er med å finansiere selskaper som tjener grovt på okkupasjonen? Eller at våre egne sparerenger ikke havner der?
Har vi krevd, med den kraft det krever, at den fullstendige blokaden og fengslingen av Gaza skal opphøre?
Eller har vi tvert imot blitt numne, og vent oss til det hele, som om konflikten er uløselig, og ikke angår oss?