Hvorfor i all verden har de ikke fått ordentlig hjelp, er det første som slår meg når jeg leser om de som selger Sorgenfri.

Gatemagasinet Sorgenfri utgir denne helga ei bok der de har samlet 24 portrettintervjuer med de som selger bladet. Intervjuene er et utvalg av portretter som har stått i de vanlige utgavene av bladet de siste ti årene. I etterkant av hvert intervju får vi høre hvordan situasjonen er for hver enkelt i dag.

Du har garantert sett dem, utenfor butikken, ved inngangen til kjøpesenteret, og du kan jo merke deg noen ord i ett av intervjuene: «Christer (32) ønsker seg én ting mer enn noe annet her i livet: Respekt. At folk ser ham inn i øynene uten forakt.»

LES OGSÅ: Folk i Trondheim kjøper narkotika for 100 millioner kroner i året

Kanskje du er en av dem som behandler folk som Christer med respekt. Kanskje kjøper du bladet og slår av en prat. Kanskje du ser en annen vei, eller kanskje du er en av dem som gir dem en oppstrammer, som ber dem om å ta seg sammen.

Vi som lever helt vanlige liv i enebolig på Byåsen eller rekkehus på Lade, vet ikke så mye om dem. Noen av oss mener at alle er sin egen lykkes smed, at vi alle er ansvarlige for egne liv og at det er deres egen skyld at de står der. Noen tenker at Norge er en velferdsstat og at de sikkert er blitt tilbudt hjelp. Andre mener at når de først har havnet i trøbbel, er det i hvert fall bra at de gjør en jobb som bladselgere.

Min egen reaksjon når jeg leser om de 24, er at sorgenfriselgerne først og fremst er mennesker som deg og meg. Da de var unge, drømte de om et veltilpasset liv, et sted å bo, en jobb, en livsledsager, barn. De fleste gjorde i hvert fall det. Andre ville utforske verdens muligheter før de slo seg til ro. De var eventyrlystne og havnet på avveier.

Samtidig med at sorgenfriselgerne har mye til felles med de fleste av oss, er de en mangfoldig gjeng. Mange, men ikke alle, er eller har vært rusavhengige. Svært få av dem er skrudd sammen slik at de kan leve vanlige A4-liv.

LES OGSÅ: Sorgenfriselgerne fikk likevel lov å stå inne på Trondheim Torg før jul

Tanken som overskygger alle andre når jeg har lagt fra meg boka, er likevel denne: Norge er en velferdsstat som fungerer godt. Når folk er uheldige, gir vi dem hjelp. Men historiene jeg leser, viser at vi hjelper ikke alle. Vi har kanskje prøvd, men vi har ikke fått det til. Det betyr at vi har mislyktes.

Flere av livshistoriene starter med en begredelig barndom uten spor av barnevern. Jeg leser om foreldre som ruser seg, om fosterhjem som ikke fungerer, om seksuelt misbruk, mobbing og unger som ruser seg fra de er 12 år gamle. Flere har hatt psykiske problemer, angst, og depresjoner, siden de var små og må finne noe som demper smertene. Flere sliter med ADHD eller epilepsi.

Nils, for eksempel, tilbrakte bare 48 timer på skolebenken i sjette klasse. Han dro heller til sentrum og hygget seg med spillautomater og tvilsomme kamerater. Ingen grep inn. Da han som 14-åring ble arrestert i Slottsparken i Oslo, svarte han at han ikke hadde fast bopel. Politiet lot ham gå. Siden den gangen har han sprengt hundrevis, kanskje tusenvis, av pengeskap.

- Jeg var en dyktig banditt, sier Nils, som har overlevd 20 overdoser. Nå selger han Sorgenfri, bor på en hybel som minner om de mange fengselscellene han har sett og drømmer om en liten leilighet der han kan bo sammen med kona si.

Vi er opptatt av menneskerettighetene her i landet. Der står det at alle er født frie og har samme menneskeverd. Alle skal behandles likt, og alle er like for loven. Vel, helt likt behandler vi jo ikke folk. Er du narkoman, må du finne deg i begrensninger i bevegelsesfriheten din som ingen andre ville godtatt.

LES OGSÅ LEDEREN: Sorgenfri et viktig talerør i ti år

Mange av dem som prøver å komme seg ut av rushelvetet og få legemiddelassistert rehabilitering (Lar), må stemple inn hver bidige dag for å få dosen sin. Hvis de har barn som bor i andre byer, kan de ikke reise dit for å være til stede når de blir konfirmert. Lar er en ordning som trenger kritisk søkelys.

Vi kan innvende at rusmisbrukere har stelt seg slik at de må finne seg i mer enn oss andre. Jo, men til og med beskjeden hasjrøyking kan få konsekvenser. Hvis politiet får snusen i at du røyker hasj av og til, kan de beslaglegge førerkortet ditt uten noe som helst bevis for at du har kjørt i ruspåvirket tilstand. Holdningen hos mange ser ut til å være at narkotika er kriminelt, og alle som er borti narkotika, skal behandles som kriminelle.

Mange vil innvende at jeg er naiv, at jeg ikke forstår at rusmisbrukere er svikefulle sjeler som vi ikke kan stole på. Enkelte er det umulig å hjelpe. Jo, jeg er klar over at for mange går rusen foran alt annet.

Likevel viser både Sorgenfri-boka og mange andre historier at norsk ruspolitikk ofte er mislykket. Norge er blant de landene i Europa som har flest overdosedødsfall. Et flertall på Stortinget har også forstått at vi trenger en ny ruspolitikk og at rusmisbrukere heller bør hjelpes enn straffes.

LES OGSÅ LEDEREN: Norge trenger en ny ruspolitikk

Mens vi venter på at den nye ruspolitikken tar form, kan vi tenke gjennom hvorfor mange rusmisbrukere blir umyndiggjort og fratatt integritet og rettssikkerhet uten at det fører til hørbare protester.

Det kan ha sammenheng med at vi andre, vi i rekkehus og enebolig, vi med fast jobb, personlig trener og veltilpassede barn, slipper å slite med slikt. Saker som ikke angår oss, blir sjelden satt på dagsordenen.

I en velferdsstat skal vi hjelpe dem som mislykkes. Men først må vi få øye på dem og prøve å forstå dem. Når vi som jobber i de etablerte mediene ikke er flinke nok til å skrive om folk som faller utenfor, får vi lese Sorgenfri. Etterpå kan vi se Christer i øynene uten forakt når vi møter ham utenfor kjøpesenteret.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

Foto: karl gundersen