«De gamle gubbenes tid er forbi». Det sier en en kvinnelig «kommunikasjonstopp» som leder en bransje som gjør sitt beste for at offentliges, politikers og næringslivets kommunikasjon med omverdenen er sminket og egentlig uforståelig.

«De gamle gubbenes tid er forbi», lyser det mot meg fra forsiden av Dagens Næringsliv. Jeg antar jeg er en gammel gubbe (ingen har sagt det til meg, og ikke vet jeg hvordan jeg vil reagere om noen prøver seg), så jeg ble sittende og gruble litt over dette: Hva er egentlig så galt med gamle gubber?

Litt i samme negative retning som «de gamle gubbene» er uttrykket «gammel griskaill». Nå har jo metoo vist at griskailla ikke nødvendigvis er gamle, de aller fleste er faktisk unge eller i sin beste alder (hva nå det enn måtte være), men gamle, det er de ikke. Og om de nå har maktet å opprettholde en slags seksualdrift i alderdommen, selv om testosteronet mer eller mindre har fordampet, burde jo det heller tilsi positiv omtale, ala «viril eldre herre», «grå panter» eller noe slikt, men det er nå så.

Gamle gubber har den fordelen at de har levd noen år. Et gammelt jungelord sier noe om at visdommen kommer med alderen. Ikke vet jeg om noen har forsket på det, men det virker logisk. Det er mye bra med dagens ungdom, men klokskap er liksom ikke det honnørordet man lett griper til.

Les også Terje Eidsvågs kommentar: Er maskulinitet giftig?

Sånn er det også med mange politikere; unge, kjekke og smilende er de, ord kommer ut av dem i strie og velformulerte strømmer, men vi gamle gubber aner at grunnfjellet av livserfaring og visdom som vi synes folk som styrer land og kommune burde ha, stort sett er fraværende. Kanskje blir man også klokere med mindre testosteron, jeg vet ikke, men jeg tror det.

Klokskap er en bra egenskap å ha. Den gjør at vi ikke blir så lettmottakelig for tullprat, som vi har hørt mer enn nok av. Kanskje blir vi skeptikere, gubber som – med rette – rynker på nesen når en eller annen uerfaren jypling av en blåruss-sjef har sett lyset og vil snu opp ned på organisasjonen, implementere et nytt og angivelig genialt datasystem som skal rulles ut i en monitorert prosess, eller gå over til åpne kontorlandskap. Og når politikere vil gjennomføre en «reform» med et eller annet catchy navn, vrinsker vi gubber og vet at dette vil bli gammel vin i nye skinnsekker, eller at all etablert erfaring skrotes til fordel for den strålende moderne nytenkningen. Et problem er at alle vil ha forbedring, men ingen vil ha forandring, så naturligvis må gubbeflokken passe seg for å bli reaksjonære surpomper. Men sunn skepsis og kloke motforestillinger er noe gubber kan besitte mye av.

Opptatt av debatt? Les også: Hvorfor ble han egentlig ikke prins? Fordi man må være født prins? Men moren hans er jo ikke født prinsesse

Men er da de gamle gubbenes tid forbi? Kanskje det, fordi mange kommer seg ut av arbeidslivet og over i den evige ferie, også kalt pensjonsalderen, med et lettelsens sukk over å ha sluppet unna konsekvensene av all denne nytenkningen. Problemet er at de da blir – eller fortsetter å være – tause. Nå kunne jo alle lærere som har følt seg kneblet, si hva de mener om måleregimet i skoleverket, uten å få dask på lanken fra en moderne utdanningssjef i systemet. Politifolk kunne boltre seg i kritikk av Politidirektoratet, helsearbeidere kunne ytret seg i vilden sky. Men den evige ferie og hytta er jo kjekk å ha. I rettferdighetens navn: Utsagnet i DN viste seg å komme fra en dame, som avisa betegner som «kommunikasjonstopp». Nei, hun er ikke leder i en avis eller mediebedrift med et samfunnsoppdrag om å informere folk flest, hun er i noe som kalles kommunikasjonsbransjen. Hun er altså leder i en bransje som gjør sitt beste for å gjøre det offentliges, politikers og næringslivets kommunikasjon med omverdenen sminket og egentlig uforståelig. Jo da, det finnes da noen som faktisk bidrar til å få fram et forståelig budskap, men det myldrer ikke av slike.

Poenget hennes er at hun mener denne bransjen er full av menn (les: gamle gubber) med altfor høye tanker om seg selv. Det er sikkert riktig, selv om gubbefaktoren i kommunikasjonsverdenen ikke synes påtrengende (det avhenger riktignok av i hvilken alder man blir «gubbe», ikke vet jeg). Men – kanskje er det bransjen som sådan som har altfor høye tanker om seg selv?

permitor@hotmail.com

Hør våre kommentatorer snakke om misnøye i Trøndelag, festivalsommer i Trondheim og sykkelbyens utfordringer

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten