Jeg undrer meg over dem som til stadighet er mot alt mulig. Mot generell endring, mot utbygging på Øya, mot metrobuss, mot nynorsk, mot Tesla.

Jeg blir inspirert og engasjert av mennesker som er positive, konstruktive og løsningsorienterte. All erfaring tilsier at det også er disse menneskene som driver prosesser og samfunnet vårt fremover, uavhengig av om de jobber i privat næringsliv, i det offentlige, er kunstnere eller politikere.

På samme måte som jeg lar meg inspirere av de ovennevnte positive, undrer jeg meg over dem som til stadighet er mot alt mulig. Mot generell endring, mot utbygging på Øya, mot metrobuss, mot nynorsk, mot Tesla. Motargumentene kommer på rad og rekke underbygd av gestikulerende armer og indignerte ansiktsuttrykk på nøye utvalgte illustrasjonsfoto. Samtidig uttaler vi oss ofte på sviktende grunnlag, og muligens også ut fra et individuelt, navlebeskuende perspektiv. Akkurat det virker som ligger godt befestet i menneskets natur, uten at det nødvendigvis er en god unnskyldning.

Nå går vi inn i en tid med høyt politisk spill, der argumentasjonsrekkene, både for og mot, er så lange at vi vanlige mennesker lett kan miste tråden lenge før spinndoktoren har kommet til poenget.

Jada, jeg vet at de politiske redaksjonene forsterker det hele med å spissformulere og sette saker opp mot hverandre, og det er den jobben de er satt til å gjøre. Som lesere og innbyggere stiller vi oss på den siden av argumentasjonen som føles naturlig, før vi bjeffer og breker i munnen på hverandre.

La meg ta deg inn i et scenario. Jeg var skeptisk til utbygging av Trondheim Spektrum på Øya, fordi det gir en følelse av at vi tar beslutninger for fremtiden som ikke er godt nok gjennomtenkt. I etterkant vet jeg at jeg på ingen måte hadde det fulle bildet av saken, men jeg vet også at saksgangen og involveringen ikke har vært optimal. Og nå kommer jeg til saken – vedtaket er fattet. Trondheim Spektrum reiser seg og blir en sentrums-nær storstue.

Er det ikke mer konstruktivt, positivt og løsningsorientert å se fremover, involvere oss og jobbe med en god plan for hvordan vi skal bruke storstua? Omkamper og sutring er bortkastet energi. Dersom du nå blir fryktelig provosert av at jeg skriver nettopp dette, bør du se på hvordan du kan påvirke politikerne våre og systemet vårt slik at vi ikke fatter slike beslutninger igjen – før det skjer. Det forventer jeg av deg, engasjer deg og sett krav til politikerne som er til valg neste år.

Jeg mener på ingen måte at vi skal være positive til alt som foreslås, men om du er uenig så må du i hvert fall komme med et alternativ du selv tror på. Visste du at tegneserieskaper og innovatør Walt Disney hadde en egen metode for å strukturere og fremprovosere motargumenter? I hans metode blir du tvunget til å drømme (drømmeren) og komme opp med ideer, tenke handlingsorientert på gjennomføring (gjennomføreren), men også å sette av tid til å komme med typiske kritiske innvendinger (kritikeren). Én av suksessfaktorene er å unngå at drømmeren snakker direkte med kritikeren. Det er lett å se for seg hva resultatet av det ville blitt. Den andre suksessfaktoren er at kritikeren ikke får lov å komme med kritikk uten å komme med et alternativ, en plan-b. Det tvinger oss til å være konstruktive.

Nå er det viktigere enn noen gang at vi finner ut hva slags by og samfunn vi ønsker å bo og leve i. Og vi må spørre oss selv: Hvordan kan jeg kommunisere tydelig og konstruktivt, slik at folk flest skjønner hva jeg står for og hva jeg mener?

For ikke lenge siden møtte jeg en klok leder gjennom jobben min. Han kunne fortelle at han brukte vennlighet som strategi i sitt lederskap. Dét ga gjenklang hos meg. Vennlighet er en solid grunnmur for all kommunikasjon – og har svært få bivirkninger. Noe å la seg inspirere av?

PS: For deg som har fått med deg Tesla vs. sykkel-debatten i Adresseavisen, la du sikkert merke til at jeg i min oppramsing skrev «mot Tesla». Jeg er for vennlighet, ikke mot Tesla.

Hør våre kommentatorer snakke om misnøye i Trøndelag, festivalsommer i Trondheim og sykkelbyens utfordringer

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten