Fort gjort å komme hjem med en litt for dyr skinnveske

Som barn syntes jeg det var flaut at min mor hadde med handleposer hjemmefra når vi var i matbutikken. Trolig fordi det signaliserte sparsomhet. Det var imidlertid ikke bare min mor som var sparsom – hele min foreldregenerasjon var det. Aluminiumsfolie og fryseposer ble vasket og brukt om igjen. Nå skal det innrømmes at jeg selv har gjenbrukt brødposer i alle år. Eller innrømme blir litt feil ordvalg. I vår tid er det jo nærmest selvskryt. Plast er blitt umoderne i rekordfart og nå er flaut å ikke ha med handlenett i butikken. Nå signaliserer det ikke sparsomhet, men miljøbevissthet.

LES OGSÅ: Hva er galt med gamle gubber?

Sist helg var jeg i Reykjavik med to venninner. Jeg prøver å begrense shoppingen min – det har jo blitt så moderne. Det er liksom ikke noe materielt jeg mangler, og i et anfall av i overkant stor tiltro til egen karakterstyrke, innførte jeg selvpålagt shoppingstopp. Det gikk forholdsvis bra, men når kofferten min ikke ankom og jeg hadde reist fra sommer i Trøndelag til islandsk høst, ble det behov for nødvendighetsshopping.

Vi gikk ikke bananas i butikkene i Reykjavik, men litt shopping ble det. Når man ikke handler av nødvendighet er det interessent å observere hvordan vi resonnerer. Dette trenger man ikke være økonom for å forstå – det er trolig en fordel å ikke være det, men altså: det er mulig å dra på storbyweekend og komme hjem med mer penger enn man hadde da man dro. Nå har nok økonomer falt av for lenge siden, men mange kvinner henger trolig fortsatt med.

LES OGSÅ: Å reiseliv du slætte tid

Poenget er nemlig at ved å kun fokusere på det kvinner shopper – slik menn har en tendens til å gjøre – så mister man noe vesentlig. Sett fra et kvinneperspektiv er det mer interessant å fokusere på alt man ikke handler. Det er ofte mye mer. Og dyrere.

For eksempel ble det ikke-shoppet en stor sau og en flaskegrønn silkekjole på Island. Ikke en levende sau, men en keramikksau til den nette sum av 56 000 kroner. Islandske kroner, vel å merke. Men grunnet min shoppingstopp var gode venninner nettopp det – gode – og fikk meg ut av galleriet uten sauen.

LES OGSÅ: Norge har et ansvar i Gaza

Trøsten får være at jeg fikk med meg en lammestek hjem. Den dyreste lammesteken jeg noen gang har kjøpt, men jeg var jo på Island og ikke på Obs! Lade. Da forholder man seg til priser med et helt annet rasjonale. Jeg hadde jo spart drøyt 5000 koner på å ikke kjøpe keramikksauen og da kunne jeg jo unne meg å bruke 400 av disse på en liten lammestek passende for to. Ennå hadde jeg flere tusen igjen av sauen jeg ikke kjøpte.

Vår egentlig ikke så økonomiske tenkemåte ble imidlertid parkert da vi lørdag kveld valgte å spise på en rimelig sushirestaurant. Vi regnet oss raskt fram til at vi kunne kjøpe åtte flasker vin for samme pris som vi betalte for to flasker vin på en av byens aller beste restauranter kvelden før. Det hadde trolig vært et dumt valg, skjønt ikke først og fremst på grunn av pengene. Da er det bedre å bruke de pengene vi sparte på vin den kvelden til noe annet. Vi sparte altså her også.

LES OGSÅ: GDPR gjør meg sprø

Det er også mulig å spare relativt store beløp når man handler noe som er billigere enn hjemme. Da sparer man mer, desto mer man handler. Når man ikke-handler noe man har lyst på, er det motsatt. Da sparer man på å ikke handle, og når det er mye man ikke handler kan dette bli betydelige summer. Da har man mer til å bruke på andre ting man har lyst på, men strengt tatt ikke behøver. Da er det fort gjort å komme hjem med en litt for dyr skinnveske.

Vi fløy fra Værnes, via Oslo til Reykjavik og var tilfreds med at jeg greide å begrense shoppingen. Særlig miljøvennlig var det likevel ikke. Men det er slike som meg – godt utdannede kvinner bosatt i byer – som kommer best ut i undersøkelser som måler miljøbevissthet. Bevisstheten er der, men den slår ikke ut i handling. Min mor manglet nok miljøbevissthet, men hun var ressursbevisst og nøysom – også etter at de hadde økonomi til å unne seg mer enn de gjorde. De fløy ikke Europa rundt for å shoppe ting de ikke trengte. Min mors CO₂-avtrykk var langt lavere enn mitt – hun hadde riktig adferd, mens jeg har riktig holdninger.

oddveig.storstad@kristiania.no

Hør våre kommentatorer snakke om misnøye i Trøndelag, festivalsommer i Trondheim og sykkelbyens utfordringer

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten