I vår egosentriske tidsalder er det snodig nok lite som gir mer status enn masse venner og stort nettverk. Likevel er fellesskapet under press.
Vi tørster etter fellesskap. Forskning forteller at de lykkeligste menneskene, altså de som er tilfredse med livet, er folk som først og fremst har gode relasjoner. De er mennesker som bruker mye tid på kjæresten, venner og familien. (Porsche, villa og nye sko kan også gjøre deg lykkelig, men det sorterer under kortvarig lykke).
FIKK DU MED DEG DENNE? - Jeg blir alltid imponert over folk som «bare» skal være hjemme i ferien
Har du den sosiale biten på plass i livet ditt, er det større sjanse for at du utvikler deg, blir et ålreit menneske og engasjert samfunnsborger. Fellesskap er sosial kapital som gir mye avkastning, med andre ord.
Selv om materielle ting gir status i mange miljøer, er det lite som er mer tiltrekkende enn fellesskap og nettverk. Jeg har en venninne som har bodd i Brasil i vinter, og det er ikke den behagelige varmen og sandstranden som frister mest. Nei, det er bildene som viser hyggelige fellesmiddager der flere familier lager mat og spiser sammen på takterrassen. Mens jeg har sittet alene under Rørospleddet og glodd på Netflix-serier hele vinteren, har de konversert inn i kveldstimene.
Vi voksne og relativt sett vellykkedes misunnelse over andres sambaliv er derimot småtteri sammenlignet med det mange ungdommer strever med. Mange opplever å bli avvist av fellesskapet, bli trakassert eller mobbet.
For å motvirke mobbing, er sterke barnefellesskap viktig. Trondheim kommune har laget en strategi for å styrke fellesskapet i skolen, og har rekruttert et ekspertutvalg som består av trondhjemmere fra 14 til 87 år. Her finner du alt fra skeiv ungdom og minoritetsspråklige til fotballtrenere og løvetannbarn. Forskere fra NTNU og DMMH bidrar med faglige innspill. Kunnskapen til ressursgruppa skal brukes til å motvirke mobbing og trakassering i trondheimsskolen.
Selv om det heldigvis er et fåtall som opplever mobbing, har en del ungdomsskoleelever et eget språk som ikke akkurat er inkluderende. Det utspilles en seksuell konkurranse der jenter kalles for horer, mens gutter får slengt homo etter seg. Slik verbal trakassering skaper ikke fellesskap, men fører ofte gjengdannelser og ensomhet.
Vi som er i en viss alder kan tenke at «sånt går over». Men gjør det egentlig det? Ikke at vi nødvendigvis kaller kollegaen horebukk, men vi er kanskje ikke så gode på å bidra til fellesskap og vise unge at det finnes bedre måter å kommunisere på.
Sosiologiprofessor Aksel Tjora, som for øvrig er med i gruppa, berører temaet i boken «Hva er fellesskap?». Han mener at alle må bidra til mer fellesskap. Særlig de som har ressurser. Veksle noen ord med den nye naboen eller personen foran deg i kassa på Rema. For fellesskapet lever under press. Vi snakker med hverandre innenfor begrensede grupper, populært kalt ekkokammer. I disse kamrene er det lite rom for den som er annerledes eller som har andre meninger.
Nok en gang høres dette ut som en trøttende 17. mai-tale vi har hørt ørten ganger før. Verdi-mas à la Per Fugelli. Samtidig er det på sin plass å gjenta det i en verden der det er helt stuerent å være selvopptatt. Du skal være din egen lykkes smed, trene, sette deg høye mål og selge deg inn i både arbeidslivet og på sosiale medier. Når vi er så selvopptatte og stressa, glemmer vi at det er en slags plikt å opptre noenlunde dannet og vise litt raushet i hverdagen.
Ikke bare sparer velferdsstaten på sterkere fellesskap, bedriftene tjener også på omsorg og begeistring blant ledere og ansatte. God stemning, raushet og tillit på arbeidsplassen fører til lykkelige ansatte samtidig som businessen går bedre. Det høres ut som en selvfølgelighet, men tro meg, det er mange arbeidsplasser som preges av misnøye og vi-mot-dem-kultur. Det letteste som finnes er å finne fem feil ved noe eller noen.
Å ville andre vel er med andre ord mer matnyttig både for deg selv og andre enn å gå rundt å være kritisk, redd og sur. Jammen er det vanskelig, men det er verdt å prøve.