Kanskje skal vi legge til rette for at folk som ikke har forutsetninger til å yte fullt ut likevel får delta med utgangspunkt i de forutsetningene de har. Eller gå enda lenger – kreve at folk deltar fremfor å motta passive trygde- og sosialytelser.

Vi leser stadig om barnefattigdom og økte forskjeller i Norge. Det er ingen tvil om at samfunnet må trå til for å gi alle våre borgere anstendige livsvilkår og en rimelig sjanse til å lykkes. Bedre trygdeordninger og fortsatt utvidelse av det sosiale sikkerhetsnettet er likevel et for enkelt svar på en vanskelig og sammensatt problematikk.

Det må også legges til innledningsvis at alt er relativt, fattigdom i betydning nød eksisterer ikke i Norge, men sammenlignet med den velstandsutviklingen de fleste av oss tar del i, er forskjellene store og ekskluderende.

Hovedutfordringen er at for mange ikke tar del i arbeidslivet og sikrer egen inntekt gjennom arbeid. Arbeid er og blir den viktigste faktoren for verdiskaping, selvrealisering og gode liv, sikring av velferdssamfunnet og utvikling av tillit mellom alle befolkningsgrupper. En fallende andel av befolkningen arbeider, kombinert med fallende fødselstall er ikke det bærekraftig.

Les også: Halve Norge mottok penger fra Nav i fjor

Sammenhengen mellom stor innvandring av mennesker fra land med dårligere forutsetninger til deltakelse i et høyeffektivt arbeidsliv, med høye kompetansekrav og barnefattigdom/økende forskjeller, er stor.

I et integreringsperspektiv er kanskje den viktigste faktoren for suksess at folk kommer seg i ordinært arbeide. Det mangler ikke på gode intensjoner og initiativ, men her lykkes vi i altfor liten grad. Mange av problemene vi i stigende grad sliter med blir dermed følgeproblematikk; utenforskap, barnefattigdom, dårlig språkforståelse og manglende tilhørighet/tillit til det norske samfunnet. Nå sist representert med en gjengkultur i deler av Oslo som på ingen måter hører hjemme i det norske samfunnet.

Jeg har tidligere i denne spalten tatt til orde for et eget skattefradrag for lavere og midlere arbeidsinntekter. Det vil øke utbudet av arbeidskraft, senke kostnadene for arbeidsgivere og føre til økt aktivitet i Norge. Sverige har hatt svært gode erfaringer med dette, og har nå en andel av befolkningen i arbeid som er større enn i Norge.

Opptatt av debatt? Les også: St. Olavs hospital svikter kreftpasienter

Vi bør også tenke annerledes rundt hvordan vi organiserer deler av de fellesskapsoppgavene som skal løses og hvilke krav som stilles. For det mangler vitterlig ikke på oppgaver å løse, også oppgaver som ikke krever all verden av kompetanse, men først og fremst et ønske om å delta og stå på. Det kan være enkelt vedlikehold av parkanlegg og bygninger, rydding av veikanter og offentlige rom eller andre ting.

Etter mange runder med effektivisering og økende krav, ser vi nå at offentlig sektor er dårlig på alt fra å ansette lærlinger til rekruttering av folk med fremmed bakgrunn. Også her er kravene til effektivitet på den enkelte enhet det styrende.

Men det er slett ikke sikkert at en slik målsetting er det som tjener samfunnet som helhet best. Kanskje skal vi rett og slett akseptere at å utnytte 50, 60 eller 70 % av arbeidsevnen er bedre enn å utnytte 0? Og følgelig legge til rette for at folk som ikke har forutsetninger til å yte fullt ut likevel får delta med utgangspunkt i de forutsetningene de har. Eller gå enda lenger – kreve at folk deltar fremfor å motta passive trygde- og sosialytelser.

Mer debatt: Vi som jobber natt risikerer å få flere alvorlige sykdommer, men vi er en glemt gruppe

Dette er ingen revolusjonerende tanke i Norge, det er jo litt sånn dette samfunnet er bygd; stein på stein og med utgangspunkt i de ressursene vi har. Nå går altfor mye tapt, både for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Vi bør også tenke mer i retning av målrettede offentlige tiltak inn mot de tingene der hver offentlige krone kan gi størst effekt. Det er gjort gode erfaringer med gratis kjernetid i barnehage og leksehjelp i de områdene i Norge med størst sosioøkonomiske utfordringer. (Arbeidsledighet, inntekt, helsetilstand etc.). Istedenfor å øke ytelsene kan vi sørge for skikkelige skoler, god tilgang på lærere i skolen, et bedre barnehagetilbud, koste på offentlige rom og infrastruktur, organisere gratis ferietilbud for barn, støtte opp om idrettslag, kulturtilbud eller annet. Rett og slett sørge for at gode tilbud er på plass, og i et større omfang og med lavere brukerbetaling enn i samfunnet for øvrig.

Ingenting av dette er lett eller vil gi raske resultater. Men samfunnet må ha en annen og bedre strategi for å møte de utfordringene vi står overfor nå og i fremtiden. Svenske tilstander har blitt et uttrykk mange av oss har blitt kjent med og som vi for all del må unngå. Utenforskap, mangel på deltakelse, tillit og tilhørighet må unngås. Økte ytelser som passiviserer og holder folk hjemme er ikke veien å gå, vi må tenke i andre baner.

Hør våre kommentatorer snakke om misnøye i Trøndelag, festivalsommer i Trondheim og sykkelbyens utfordringer

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten