De gamle byggehøydene i Midtbyen står for fall. Det er trolig konklusjonen etter at politikerne besluttet å sende Reitan-prosjektet sør for Olav Tryggvasons gate ut på høring.
Den politiske stemning har lenge gått i denne retningen. Det er stadig blitt større politisk forståelse for at fortetting og økte byggehøyder er en viktig forutsetning for å lykkes med vitaliseringen av Midtbyen. Det overraskende er først og fremst at politikerne igjen, fullstendig avviser rådmannens argumentasjon. Han vil som kjent si nei til byggeplanene. Det andre er hvor fort denne utviklingen har gått.
Vi som jobber natt risikerer å få mange alvrolige sykdommer
Nå må det presiseres at det å sende en plan ut på høring, på ingen måte betyr at politikerne aksepterer prosjektet slik det foreligger i dag. Men flertallet i formannskapet mener at prosjektet er et godt forslag for videre bearbeiding, og at det er bra med debatt om planene. Dessuten har den som har fremmet prosjektet – etter mange års frem og tilbake – nå et rimelig krav om å få en avklaring. Å sende saken tilbake til rådmannen betyr nye forsinkelser, og det er slett ikke selvsagt at planene blir bedre av det.
Vil ruve i omgivelsene
Byplankontoret og byantikvaren har en rekke gode, faglige argumenter for å avvise planene. Byplansjef Ragna Fagerli gir blant annet uttrykk for at «det avgjørende for oss har vært hvordan det ser ut fra gateplan». Og hun mener at den foreslåtte bebyggelsen stikker veldig opp og at den er veldig ruvende. Dette er tydeligvis i strid med hva stadig flere politikere mener ligger i begrepet fortetting i Midtbyen. Og dessuten er det tydelig at politikerne vil bestemme mer selv, og hører mindre på faglige råd fra sin egen administrasjon. Det er neppe noen suksessoppskrift over tid. Byantikvarens kontor er opptatt av å bevare bylandskapet, og det skulle bare mangle. Det er de motstridende målsettinger i Midtbyplanen som river og sliter i hverandre. På den ene side skal det bevares, og på den andre skal planen bidra til å fornye sentrum. Denne gang ser det ut til at politikerne er mest opptatt av vitalisering.
. C. Dahls Eiendoms omfattende utbyggingsprosjekt
Det er for øvrig heller ingen grenser for hva noen politikere vil mene noe om – for eksempel detaljer om hva slags butikker som bør komme i kvartalet – og gjerne noen store, blir det sagt. Det er en gammeldags tanke når det gjelder byutvikling. At store vareparti først skal transporteres inn i sentrum i lastebiler, og så fraktes ut igjen, er ikke bærekraftig. Og det kommer neppe til å gå mange år før det innføres restriksjoner på slik transport i Midtbyen.
Ordfører Rita Ottervik sa, ifølge Adresseavisen, i formannskapsmøtet på tirsdag, at det kan se ut som om utbygger vil at nybyggene inne i kvartalet «nesten skal overdøve byggene om ligger foran». Slik er det selvsagt ikke. Arkitektene har nok lagt stor vekt på det motsatte. Men i ordførerens uttalelse ligger det tilsynelatende et signal om at også hun synes dette virker høyt.
Og det er høyt.
Men slike prosjekter er jo stadig blitt godkjent. Over de gamle murgårdene nederst i Kjøpmannsgaten ruver Olavshallen med voldsom høyde og volum. I Prinsens gate vis-à-vis teateret har vi et tilsvarende eksempel i det som tidligere het Forenede-bygget. Mot disse virkelig store byggene må Reitan-planen nærmest karakteriseres som et nett, lite prosjekt. Men det blir likevel feil å sammenligne denne planen med høyder og volum på Idungården og de gamle bank- og forsikringsgårdene ved Lilletorvet, for å rettferdiggjøre byggehøyden. De representerer andre holdninger i en annen tid, da det til og med var greit å rive intakte trehusrekker for å reise disse enorme byggene.
le likevel vedtatt, med støtte fra Høyre og Frp.
Godtar man først fortetting og høyere bebyggelse i Midtbyen, har Reitan-prosjektet mange kvaliteter. Bebyggelsen er flott modellert og avtrappet, i lette materialer. Og fasadene mot Olav Tryggvasons gate står seg godt. Så vil man selvfølgelig fortsette å diskutere byggehøyden, men for mye kan man ikke kutte, hvis de planlagte boligene i de tre øverste etasjene skal ha gode lysforhold. Antall boliger er for øvrig en svakhet ved prosjektet. Det skulle vært flere av dem, for ingenting bidrar mer til å vitalisere sentrum enn boliger. Et annet spørsmål er om det er nødvendig å rive en gammel gård i Olav Tryggvasons gate for å bygge et moderne inngangsparti til kvartalet.
Byggherren, representert ved Svein Erik Nordbotten som er sjef i E. C. Dahls Eiendom, uttaler at dette ikke er et særlig lønnsomt prosjekt. «Det er neppe mange som ville gjøre det, men vi har et evighetsperspektiv for byen». Det er nok riktig. Det blir en komplisert utbygging og et ganske begrenset areal å fordele kostnadene på. Nå skal ikke politikerne legge vekt på prosjektenes økonomi. Men en overordnet betraktning må i alle fall være at vi forsøker å unngå å havne i samme situasjon som på 70- og 80-tallet. Da stilte kommunen så mange krav til nye prosjekter i Midtbyen – for eksempel om egne p-plasser og boligdel i alle forretningsbygg – slik at nesten ingen så seg råd til å reise nybygg eller rehabilitere. Byggehøydene som ble godtatt var også kraftig redusert siden 60-tallet. Dette skulle vise seg å bli en sikker oppskrift for forfall og ledige lokaler.
Avgjørelsen i denne saken vil prege de politiske beslutningene når det gjelder nybygg i Midtbyen i lang tid fremover.
Ifølge Adresseavisen skal kommunalråd Geir Waage ha uttalt at Midtbyplanen ikke lenger blir praktisert og at politikerne må kvitte seg med sin kollektive høydeskrekk. Det kan se ut som det er nettopp det som nå er i ferd med å skje.
Terje Roll Danielsen