Om morgenen 5. juli 1948 lå det et flyveblad på alle engelske dørmatter, eller i postkassene. Det var meldingen om at nå kunne alle briter velge seg en lege – og det var gratis.

Om noen dager – den 5. juli – blir det stor ståhei i Storbritannia med 70-årsfeiring av den britiske National Health Service, helsetjenesten som ble modell for den norske. Bare sjekk #OurNHS70. Men feiringen preges av uro og ubehagelig bismak.

Les også: Javisst er det håp

Det var i grunnen ikke til å tro. I det minste ikke for fattigfolk – og dem var det nok av like etter krigen. Om morgenen 5. juli 1948 lå det et flyveblad på alle engelske dørmatter, eller i postkassene. Det var meldingen om at nå kunne alle briter velge seg en lege – det som ble opphavet til fastlegeordningen der borte – uten å bekymre seg for om de hadde råd til å skaffe seg legehjelp. For hele helsetjenesten skulle nå bli gratis, «at the point of use» – altså ikke noe å betale der og da. Den skulle dekke alle, etter den enkeltes medisinske behov, og finansieres kollektivt, med skatter.

LES OGSÅ: Hvor finner jeg den beste legen

Det var en revolusjon. Et fullstendig brudd med det folk flest hadde funnet seg i til da – at hadde du ikke penger å betale med, kunne du like gjerne sykne hen uten medisinsk hjelp. Hvis ikke en eller annen veldedig stiftelse kunne by på noe. De godt betalte legene i Harley Street, den kjente legegata for rikfolk i London, var uoppnåelige for folk flest.

Etableringen av denne National Health Service, NHS, skjedde ikke uten bråk og konflikt. Sykehus ble nasjonalisert med et pennestrøk, allmennleger ble pålagt forpliktelser de til da hadde levd godt uten, og leger som mente at dette sikkert måtte være slutten på det frie lege-pasientforholdet, emigrerte til Australia.

Jeg har møtt mange av dem der, en gang på 1990-tallet. Morsomt på et vis. For de framsto nærmest som angrende syndere. De hadde ikke forstått rekkevidden av denne NHS-reformen. De hadde ikke sett at den la grunnlaget for verdens mest kostnadseffektive og sosialt rettferdige helsetjeneste. Og nå var de selv utsatt for markedsreformer i deres egen helsetjeneste, og beklaget at de den gang hadde «failed Bevan», sviktet Bevan.

LES OGSÅ: Millioner for medisiner

For det er helseministeren i den første Labour-regjeringen etter krigen, Aneurin Bevan, som kommer til å bli 70-årsjubileets helt. Han hadde vokst opp i et fattig gruvesamfunn i Wales, og visste godt hva det ville si å ikke få legehjelp når det trengtes. I dag kan vi kan knapt fatte hva den nye ordningen betød for folk flest. De av oss som ser TV-serien på NRK1, «Nytt liv i East End», hører litt om hvilken lettelse det var.

Les også Adresseavisens mening: Norge må si nei til overprisete legemidler

Så hvorfor er jeg, og mange av mine kolleger, så opptatt av nettopp denne britiske helsetjenesten? Vi må tilbake til verdenskrigen. Som vi vet, hadde både kong Haakon, eksilregjeringen og deler av det norske statsbyråkratiet opphold i London. Der ble de preget av tidens sosiale spørsmål, klassekonflikter og diskusjoner om hva slags samfunn de – og vi – egentlig kjempet for. Var det verdt å kjempe, og kanskje dø, for det brutale britiske klassesamfunnet? – spurte soldater og fattigfolk seg, med god grunn.

Det var her – i denne heksegryta av ideer og visjoner, at tanker om en etterkrigstidens velferdsstat ble formet. Det noen fortsatt omtaler som et klassekompromiss – en slags sosial kontrakt mellom fattig og rik – at rikfolk gikk med på å skatte mer, mye mer, mot å oppnå arbeidsfred og utvikling. Til gjengjeld kunne folk flest vente seg et mer rettferdig samfunn, med gratis helsetjeneste, gratis høyere utdanning og sosiale trygder for alle. Den norske folketrygdmeldingen av 1948, delvis ført i pennen av daværende helsedirektør Karl Evang, var langt på vei en blåkopi av den britiske.

Men nå – foran dette 70-årsjubileet – er det svær uro blant de over 1,3 millioner ansatte i deres NHS. Det begynte med omstridte markedsreformer under Margaret Thatcher sent på 1980-tallet, og fortsatte med New Public Management-reformene under Labours Tony Blair. Men verst etter 2012, da toryene i nyvalgt regjering valgte å stykke opp hele deres NHS, og legge helsetjenesten ut for «any willing provider», enhver tilbyder. Anbud og konkurranse skulle visstnok gjøre helsetjenesten billigere. Det ble den ikke.

Og dermed er vi tilbake til lærdommer for oss i Norge. Ikke gjør som britene, sier jeg. Konflikten om ambulansetjenesten i nord er bare for småtterier å regne mot all uro og alle rettssaker som nå preger det engelske NHS. Ikke det skotske, forresten. For de har valgt å holde markedet og pengeinteressene unna.

Hør våre kommentatorer og gjest Lasse Berre snakke om trøndersangen, fotball-VM og Arbeiderpartiet

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten