Videoen med den nye Trøndelag-sangen har skapt begeistring og stolthet over det å være trønder, men den dekker over ufred i ekteskapet.

Trønderlåten skaper et inntrykk av at sammenslåingen er den reneste idyll. Sannheten er noe helt annet. Det murres kraftig i nord. Med god grunn.

Prosessen frem mot sammenslåingen var god, men det gikk ikke mange ukene av hvetebrødsdagene før gnisningene kom til syne. Et halvt år inn i giftermålet føler den ene parten seg lurt og angrer. Den sterkeste parten virker svært tilfreds. Leser man Adresseavisen går alt bra i nye Trøndelag. I Trønder-Avisa kan man lese om alt det som skurrer. Den første krangel-en handlet om innskrenkninger av buss og ferje i nord. Den fryktede sentrumsmakta var ikke lenger et spøkelse. Skremslene ble virkelighet.

Jeg leste at videoen trekker fram folk som Petter Northug, Anne B. Ragde

Siden har det gått slag i slag med saker som har gjort at innbyggerne i nord føler seg lite verdsatt. Da politikerne satte av to millioner kroner til kulturtiltak for å bygge Trøndelag sammen, ble det foreslått å bruke fattige 35 000 kroner til kultur i det gamle nordfylket og 57 ganger så mye til sørfylket.

Det er slike grove overtramp som får meg som «sørtrønder» til å ta parti med dem nord for Gevingåsen. Slik kan vi ikke holde på hvis vi mener alvor med denne sammenslåingen. Det er respektløs og skammelig oppførsel. Minner det ikke litt for mye om et ekteskap før likestillingens tid der den sterke parten, som oftest mannen, satte skapet på plass fra dag én. Her bestemmer jeg og du skal pent adlyde!

Begrunnelsen for avslag til noen av de beste kulturprosjektene i nord, var dårlige søknader. Byråkratisk trollskap, kaller jeg sånt. Bør ikke fylkesadministrasjonen skjele mer til verdien av den kulturen som produseres, enn til evnen til å skrive teknisk gode søknader? Etter det jeg hører var for eksempel operaen på Ytterøy som fikk avslag, en knallsuksess. Enkelte som sitter sentralt og fordeler penger har åpenbart ikke skjønt at det betyr minst like mye å få tilskudd i en utkant enn i sentrale Trondheim. Bare det å bli tildelt en liten pott av kulturmidlene betyr at man føler seg sett og verdsatt. Ut fra dette springer et stort engasjement med alt som hører med av dugnadsånd og kreativitet. Til slutt kan verdien summeres opp i stolthet og selvfølelse som er uvurderlig for det kulturelle livet på mindre steder.

LES OGSÅ: Det er ikke nok å ha det gøy på konsert

Avkastningen på tusenlappene som ytes som tilskudd til revyen Pe-Torsa i Lierne, kan ikke overvurderes. Tusenvis valfarter årlig for å oppleve den elleville galskapen i avsidesliggende Kvelia.

Et eksempel på en annen og mindre sunn galskap er valget av daglig leder i det nye KS Midt-Norge. Valget sto mellom en mann (65) og en kvinne i 40-årene. Sørtrønderne trumfet gjennom sin kandidat og gjett hvem? Mann 65.

LES JAN ENGENS INNLEGG: Jeg vil påstå at de har laget søknadsskjema fra helvete

I mitt hode blir valget feil etter alle målestokker. Hvor fremtidsrettet er det å velge en på 65? Hvor umusikalsk er det ikke å velge en mann fremfor en kvinne og en sørtrønder fremfor en fra nord. Dette vitner om maktkamper etter gammelt mønster fortsatt føres i nye, men akk så umoderne, Trøndelag.

I den første fasen etter en sammenslåing skal storebror skal være ekstra raus. Det er nå man skal være inkluderende, ikke ekskluderende. Det er nå både administrasjon og politikere burde skjønt at de må invitere til samarbeid, ikke splid.

Arbeiderpartiet i Nord-Trøndelag betaler prisen for det som mer og mer ligner en mislykket sammenslåing når 70 prosent av de fylkesvalgte trekker seg. Inger Marit Eira-Åhren var krystallklar på årsaken. Hun kjenner på at hun og hennes saker ikke blir tatt på alvor. «Jeg har følelsen av å jobbe i konstant motvind og mot tyngdekrafta», sier hun i et intervju med Trønder-Avisa.

Tyngdekrafta hun snakker om er Trondheim. Vi som bor utenfor Trondheim i sørfylket vet litt om den tyngdekrafta. Vi er vant med å bli oversett. I det gamle nordfylket var ikke sentrum så sterkt og utkantene ble sett. Derfor er det gryende opprøret i nord en god påminnelse for oss i sør. Vi må ikke finne oss i at Trondheim styrer alt.

Her i Orkdal ser man litt av den samme konflikten mellom by og utkant. På folkemunne låter det slik: Folk på Orkanger spør hva kommunen kan gjøre for dem, på Fannrem spør man om man kan få tilskudd hvis man setter i gang en dugnad og i Hoston gjør man jobben uten kommunal støtte.

Jeg skal være den første til å underskrive på at alle er tjent med et sterkt sentrum, men sentrum må ikke bli så mektig og selvopptatt at det knuser utkantene under hælen. Den dagen det ikke lenger kommer en søknad fra Pe-Torsa i Kvelia, har alle tapt.

Hør våre kommentatorer og gjest Lasse Berre snakke om trøndersangen, fotball-VM og Arbeiderpartiet

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten